Normal Scares Me

trettito - jeg er forelsket i ham

~*Snow*~

Klokken er langt over elleve da jeg våkner. Det første jeg legger merke til når jeg åpner øynene, er at de er hovne. Det er vanskelig å holde dem åpne, og jeg ser litt uklart. Jeg regner med at jeg kanskje har grått i søvne i natt (noe som faktisk ikke er så uvanlig for meg) eller at jeg begynner å få øyebetennelse. Jeg håper på det første alternativet.

I tillegg til hovne øyner, kjenner jeg også at jeg er slapp. Det har kanskje noe med at jeg nettopp har våknet, men jeg tror ikke det. Det har sikkert noe med selve utmattelsen av å unngå og være sint på vennene mine. Eller kanskje jeg bare sov dårlig i natt på grunn av gråtingen.

Jeg setter føttene mine på gulvet og strekker meg. Bena mine er svært hvite i forhold til den store, svarte t-skjorten jeg har på, en kontrast som jeg egentlig blir fascinert av. Håret mitt er ensa hvitere enn føttene mine, heldigvis. I det siste har jeg lagt merke til at håret mitt begynner å bli litt mørkere, i nærheten av lysgrått. Det blir alltid sånn om vinteren, ettersom sola ikke er her for å bleike det.

På enden av sengen ligger en lilla kosebukse, og jeg drar den kjapt på meg, før jeg trasker ut av rommet og videre ned til kjøkkenet, hvor tante sitter meg morgenkåpe og briller. Håret hennes er opp i en høy hestehale, og selv om hun ikke bruker sminke, ser hun pen ut. Ansiktstrekkene hennes er nydelige, og hun ser veldig ung ut for alderen, selv om hun har noen bekymringsrynker her og der. 

"Hei," sier jeg og setter meg ned foran henne. Jeg får en klump i magen av å se på tante, tenker over krangelen som vi hadde igår. Jeg angrer på hvor krass jeg var. Selv jeg må skjønne at ikke tante er av stein. 

"Hei, snøta," smiler tante og blunker til meg. Kjenner jeg tante rett, vil hun bare ignorere det som skjedde igår. Akkurat som jeg også vil.

Men jeg vet bedre. For en gang skyld, er jeg nødt til å være den voksne.

"Unnskyld for det igår. Jeg var sint og tenkte ikke. Det var unødvendig av meg å kjefte sånn, og bare stikke av uten grunn." Jeg gir henne et prøvende smil. "Det er ikke en hemmelighet at jeg har et temperament."

"Det er det så aldeles ikke," sier tante og ler. "Det går helt greit, snøta. Du skjønner at jeg bare ble bekymret hvor hva som kunne skje med deg, ikke sant?" Hun sukker og nikker til meg. "Og angående den tatoveringen, overreagerte jeg. Det er bare en liten tatovering på håndleddet, for guds skyld, det er ikke liv og død."

Jeg nikker og ser ned på tatoveringen min. Den er liten og skjønn, og selv om den ikke er helt perfekt, er den så aldeles bra nok. Det var Nathaniel som tegnet på min hånd, og jeg husker jeg ble sjokkert over hvor flink han faktisk var til å tegne. Kanskje han brukte å gjøre det før han ble skolens gullgutt og fotballspiller.

Hjertet mitt hopper over ett slag ved tanken på Nathaniel, og jeg blir mentalt sint på meg selv for å ha kjeftet på ham igår, sagt at vi ikke fungerer og at vi ikke han være venner eller være sammen. Det er så typisk meg å si noe helt irrasjonelt, for så å angre på det etterpå. Herlig, Snow.

"Hva tenker du på?" spør tante og møter blikket mitt. 

"Ingenting," mumler jeg og ser på håndleddet mitt.

"Snow Angeles, fortell meg hva du tenker på. Hvis du ikke gjør det, skal jeg tvinge i deg kjøtt." Hun gliser til meg.

"Truer du meg?" spør jeg sjokkert. Tante bare hever øyenbrynene oppfordrende tilbake, og jeg sukker. Det tar noen sekunder hvor jeg faktisk lurer på om det er lurt av meg å fortelle dette til henne, men virkelig bryr jeg meg ikke. Jeg vil bare snakke om dette med noen. "Eh, jeg og Nathaniel er, var, nesten-kjærester," informerer jeg henne om.