Normal Scares Me

to - nadya delaney

~*Snow*~

"Her, la meg se på den." Nathaniel snapper arket ut av hånden min idet jeg skal til å se hvilken time jeg har nå. Han studerer den kjapt, og nikker svakt. Han former munnen til noe som ser ut som en oppned U, og gir arket tilbake til meg. Jeg ser uttrykksløst på han. 

"Du har naturfag nå. Naturfagslabben er i andre etasje. Jeg kan følge deg," smiler han og reiser seg opp fra plassen sin. Jeg himler med øynene mot han og reiser meg opp selv. 

"Jeg kan finne fram selv," surmuler jeg og går mot døren. Mattetimen er akkurat ferdig, og den gikk egentlig helt fint, selv om Nathaniel alltid prøvde å slå av en prat med meg. Jeg avviste hver gang, noe som gjorde han oppmuntret. Han smiler søtt og hever øyenbrynene. 

"Nei, det kan du ikke. Skolen er stor, Isprinsesse, jeg følger deg," sier han bestemt. Han kommer opp ved siden min og studerer meg nøye. Jeg trekker pusten irritert og går ut av døren. Ulikt istad, er gangene fylt opp med elver. Nathaniel begynner plutselig å smile eplekjekt, og han blunker til alle jentene som ser på ham. Jentene flytter blikket sitt bort på meg, og ser misfornøyde ut. De lar øynene granske hele kroppen min, og de hvisker noe til hverandre. De gir meg et stygt blikk, før de snur seg tilbake  mot skapene sine. Klassisk.

Jeg passerer en guttegjeng med skateboards, joggebukser som henger helt nede på hoftene og hettegensere, som gir meg et ekkelt blikk og slikker seg om munnen før de begynte å flire. Nathaniel ser ikke ut til å bry seg, han bare sender lange blikk etter jenta foran oss, med halvlangt, svart hår og trange bukser. 

"Bikkja sikler etter et bytte?" spør jeg med en nedlatende tone. Nathaniel gir meg et lurt glis, før han stikker tunga og og puster i korte trekk. Han tar hendene opp til haken, og det ser ut som om han prøver å etterligne en hund. 
   Ikke særlig overbevisende.
Jeg rister på hodet og fortsetter videre. Nathaniel svinger plutselig til høyre, og jeg følger etter. 

"Hvorfor er du så sint, Isprinsesse?" spør Nathaniel så, og ser undrende på meg. 

"Jeg er ikke sint. Jeg bare orker ikke å late som om jeg synes du er morsom, når jeg ikke synes det," sier jeg enkelt og trekker på skuldrene. 

"Jeg vet du synes jeg er sjarmerende. Det synes alle jenter her," gliser han og løfter på haka. Jeg skuler bort på han og trekker pusten dypt. 

"Rart. For jeg synes du er plagsom og cocky," sier jeg og smiler falskt. Isteden for å bli fornærmet, ser det ut som om han morer seg ved å bli rakket ned på. Han skakker på hodet og nikker ett kort nikk. 

"Det er en del av å være sjarmerende, Isprinsesse," mæler han. Han prøver å legge hånda si rundt skuldrene mine, men jeg smetter unna. Jeg gir han et stygt blikk, men han bare ler. 

"Hvorfor kaller du meg isprinsesse?" spør jeg idet vi går venstre, og inn en dør. Her er det en trapp som går opp. 

"Grunn 1) du heter Snow. Grunn 2) håret ditt er hvitt. Grunn 3) du er er sint og kald. Trenger du flere grunner? Jeg kan sikkert notere et par til," ytrer han og gliser fornøyd. Jeg trekker litt på smilebåndet, og fester blikket fast på trappetrinnene. 

"Jeg så det," sier han og dytter meg svakt i skulderen. Jeg ser stygt på der han traff meg. 

"Så hva?"

"Du smilte. Eller nesten smilte, da. Samme greia," gliser han. "Du synes jeg er sjarmerende." Jeg fnyser av hypotesen hans. 

"Jeg smilte av hvor teit du er," unnskylder jeg meg. Det er delvis sant, men jeg smilte også fordi han hadde et godt poeng. Isprinsesse er et ganske passende kallenavn. Jeg elsker vinteren mer enn noe annet i tillegg. Også er jo navnet mitt Snow, også da.