Normal Scares Me

femten - dette skal jeg nyte

~*Snow*~

Vekkerklokken ringer høyt og skjærende, og jeg knurrer irritert inn i puta mi. Aggressivt slenger jeg arma mi mot mobilen min og skrur av vekkerklokka. Den digitale klokken på mobilen min viser 09:30. Det er lørdag, og jeg har en stor dag planlagt i dag.

Selv om jeg alltid er litt gretten om morgenen, er jeg et A-menneske. Liker å legge meg tidlig og liker å våkne tidlig. Jeg føler jeg får så mye mer ut av dagen om jeg våkner tidlig. 

Jeg har på meg min vanlige, veldig store, batman-tskjorte, og gidder ikke gjøre stort mer med utseendet mitt bare for å gå ned for å ta meg mat. Noen tøfler tar jeg på, men orker ikke å dra på meg en bukse. T-skjorta her gjør jobben sin ved å dekke til rumpa mi. 

Tante er veldig lik meg når det kommer til å stå opp tidlig. Jeg kan høre plystringen hennes nedenfra, sammen med noen glass som klirrer. Føttene mine leder meg bort til trappa, og jeg slentrer ned til kjøkkenet.

"God morgen, snøta," kvitrer tante og rufser meg i håret i det jeg får forbi henne. Jeg skuler bort på henne og åpner kjøleskapet. Vårt kjøleskap har vært fullt hele den tiden vi har vært her i Nord-Amerika, noe som jeg liker meget godt. "Jeg har laget bønnesalat til deg," informerer tante, som nå har satt seg ned på kjøkkenbordet. 

Jeg hever et øyenbryn og ser på salaten som står foran henne. Selv spiser hun bacon og egg, som den kjøttspiser'n hun er. Jeg smiler og prøver å ikke gulpe av å se på baconet og egget. Tante har ikke satt drikke på bordet, så bare for å vise hvor snill jeg er, blander jeg litt saft og vann sammen.

"Snow, du har modellbein, jo! Du må vise de fram oftere. De er superlange og tynne!" kommenterer tante ivrig. 

"Eh," mumler jeg og setter kannen med saft på bordet. Litt ubekvem setter jeg med ned over henne og begynner å spise av salaten min. "Takk? Men det er liksom høst ute, tante, det er for kaldt."

"Det er sant. Men du skal jo på fest imorgen, da kan du jo vise de frem litt! Jeg kan hjelpe deg med å finne noe!" gauler hun og smiler stort til meg. Jeg himler med øynene. Tante er mildt sagt veldig opptatt av klær og mote. Hun jobber jo som sagt på et motebyrå nede i byen.

"Jeg har planer idag," mumler jeg og tar et salatblad i munnen. 

Tante sukker og setter ut surleppa. "Vi trenger ikke kjøpe noe nytt, Snow, jeg har masse klær som passer til deg. Vi kan sjekke om det er noe du liker i klesskapet mitt!"

Jeg hever et øyenbryn. "Vil du at jeg skal dra på denne festen, eller noe?"

"Ja," svarer tante oppriktig og trekker på skuldrene. "Du fortjener å ha det litt gøy.Dessuten vet jeg at du er ansvarlig." Hun smiler varmt til meg og stapper litt mat i munnen. "Jeg hører forresten at den engelske klangen i stemmen din har begynt å forsvunnet."

Jeg trekker på skuldrene. "Den har vel det."

Dere skjønner, ettersom jeg har bodd i London i ti år, har jeg et spor av engelsk i min ellers kanskje amerikanske dialekt. Før mamma og pappa døde bodde vi i New York, og det var først etter at de ble drept at tante tok meg med til London. Der var jeg ikke så mye ute, så jeg tok ikke til meg så mye av deres uttale og klang. Derfor er det ganske enkelt for meg å late som om jeg bare har flyttet fra en annen stat her i Amerika.

"Savner du London?"

Jeg hviler blikket mitt på kannen med saft foran meg og mimrer tilbake til den kjære byen som jeg - til tross for alt - var veldig glad i. Jeg savner kaféen vi bodde over, der hvor jeg alltid satt for å ta meg en kaffe og et paistykke. Der kunne jeg også spille gitar om det var rolig og lite folk, ettersom de som jobbet der var veldig greie. Ene gutten som jobbet der var på min alder og het Caleb.