Normal Scares Me

åtte - vær snill, snow

~*Nathaniel*~

Å se på henne jobbe konsentrert med å legge glasuren fint opp på gulrotkaka får meg til å smile. Hun har tungen litt ut av munnen, og en såvidt synlig rynke kommer fram mellom øyenbrynene hennes. Hun kikker opp på meg, helt tom i blikket, før hun vender oppmerksomheten tilbake til glasuren. 
Øynene hennes, tenker jeg, er som sotete vinduer. Hun kan se ut, men vi kan ikke se inn. 

Håret hennes er festet bak i en løs, lav hestehale. Det er utrolig at håret hennes er så hvitt uten at hun har farget det. Jeg mener, så og si alle jentene på skolen farger håret sitt, til og med Zarah. 
   Og ja, når sant skal sies - avlyste jeg ikke møtet med Zarah fordi jeg var redd for kjønnssykdommer. Tvert imot var det fordi jeg ikke klarte å ha Snow sint på meg. Å se henne gå ut fra den kantina med sinte og målbevisste skritt fikk hjertet til å synke i meg, og jeg vet faen ikke hvorfor heller. Det er bare noe med henne som får meg til å skjerpe oppførselen min. 

Kanskje det at hun er så hemmelighetsfull og mystisk får meg til å prøve mer i å få fatt i henne, men det er ikke bare derfor. Jeg er ikke med henne fordi jeg vil ta henne til sengs, noe som jeg bruker å gjøre, men fordi jeg vil vite hva hun føler. Jeg vil vite hvordan hun har det, hva som har skjedd med henne, hvorfor hun er så kald og lukket, hvorfor hun ikke går på sjarmen min.

Og det skremmer meg. 

~*Snow*~

Jeg vet ikke hvorfor Nathaniel betrakter meg sånn her jeg sitter og putter den skinnende, søte og hvite glasuren oppå gulrotkaka. Han følger alle bevegelsene mine, sånn som det jeg gjorde da han tok ned de skålene. Det at han ser på meg så fascinert får meg nesten til å bli varm og rødme, men jeg skjønner bare at det er et av triksene hans. Et av de triksene for å få jenter til å falle for ham. 

Da jeg endelig er ferdig med glasuren, gransker jeg kaka etter uperfektheter, men finner ingen. Nathaniel lå glasuren på halve kaka, og jeg tok den andre halvparten. Slik gjorde vi like mye. "Sånn," sier jeg fornøyd og slenger hendene mot kaken. Nathaniel hopper ned på kjøkkenbordet og nikker annerkjennende. 

"Vi er gode," innrømmer han og flirer. "Jeg kan ta bilde med mobilen min," sier han. Han trekker mobilen sin opp fra lommen, og sukker da han merker at den er utladet. "Eller ikke."

"Vi kan bruke min," sier jeg og nikker mot mobilen min som ligger på kjøkkenbordet. Nadya sendte meg melding istad, derfor er den framme. Jeg skal til å ta den, men merker at jeg har fullt av glasur på hendene. Jeg sukker og går til vasken. "Ta bilde, du," sier jeg Nathaniel, men merker fort at han allerede har begynt. Jeg puster ut og snur meg tilbake til vasken og vasker hendene grundig. Når jeg snur meg igjen har Nathaniel tatt ferdig bildene, og han rekker mobilen til meg med det fornøyd smil i ansiktet. 

"Det har vært en ære å lage gulrotkake med deg, Isprinsesse," sier han muntert og rekker håndflaten sin mot meg. Trolig en high-five. Jeg veksler et rart blikk mellom Nathaniel og hånden hans, himler med øynene og går til døra. 

"Skulle ønske jeg kunne ha sagt det samme," ymter jeg og smiler innsmigrende. Nathaniel fnyser og lener seg inn mot dørkarmen. Han tok på seg en tskjorte før vi begynte å lage glasurer, heldigvis. Selv om jeg ikke liker å innrømme det, distraherte magen hans meg litt. 

"Alltid en fornøyelse," mumler han. Jeg snøfter og retter litt på klærne. Jeg gir ham et siste blikk, før jeg går ut døra. Som sist gang, hører jeg ikke at den smeller bak meg. Denne gangen snur jeg meg, og blir ikke sjokkert når jeg ser at Nathaniel står i døråpningen. "Og du forventer at jeg skal spise opp kaka selv, eller?" roper han etter meg, og jeg kan ikke noe for å le smått.