Normal Scares Me

trettifire - om du trenger noe

~*Snow*~

Å dra til skolen alene med hjertesorg og hamrende hjerte er ikke morsomt. Jeg brukte nesten en time på å stoppe og gråte igår kveld etter jeg kom hjem fra det katastrofale daten med Nathaniel. Jeg hadde slått opp med ham, og nå føler jeg meg enda verre enn det jeg gjorde igår, om mulig. Nå begynner det endelig å komme inn på meg at jeg og Nathaniel ikke lenger er kjærester - ikke venner engang - og at jeg ble illsint igår.

Med god grunn.

Å late som om jeg skal bli kidnappet er ikke bare dumt, men også utrolig respektløst. Så klart, det skulle bare være på tull, men den gutten må jo tenke litt lengre enn det? Han vet jeg har en fobi mot å bli kidnappet eller drept etter hva som skjedde med foreldrene mine, men likevel gjorde han det.

På noen måter virker det kanskje som om han ville ødelegge forholdet vårt, selv om han egentlig ikke et det selv. 

I morgest, som i går kveld, var jeg utrolig trøtt, gråtkvalt og redd. Hjertet mitt hamrer fortsatt, og jeg hadde ikke makt til å ta på meg fine klær og sminke meg til skolen idag. Det endte opp med en svart tights og en grå, plain tskjorte, med kåpa mi utenpå. Håret mitt er ikke dusjet på tre dager, men som sagt; jeg har ikke krefter til å ordne meg.

Alt dette på grunn av Nathaniel. 

Bra jobba, Snow, tenker jeg. Du som skulle holde deg unna gutter. Ha!

Tante hadde ikke kommet hjem da jeg våknet tidligere idag, så jeg regner med hun fortsatt er hos Jackson. Jeg ordnet meg mat i stillhet på kjøkkenet, og prøvde å spise det etterpå. Men av en eller annen grunn har jeg ikke matlyst.

Nå sitter jeg i bilen på vei til skolen. Anlegget i bilen er ikke bra nok til at musikken kan spilles høyt, men jeg prøver likevel. Jeg vil ha noe å overdøve tankene mine med. Musikken som er på radioen er jo egentlig ikke noe for meg, men nå får det gå. Så lenge det ikke er om sorg etter ett brudd.

Jeg har ikke fortalt Nadya eller Delilah hva som har skjedd, men jeg regner med at Damien og Jace har sagt det. Hva de har sagt vet jeg ikke, ettersom jeg ikke var der, men ingen av jentene har prøvd å kontakte meg siden igår. Kanskje det er en liten mulighet at de faktisk ikke vet det.

Skolebygningen viser seg foran meg, og jeg trekker pusten dypt og raspende inn idet jeg kjører inn på parkeringsplassen og parkerer bilen min. Flere hoder snur seg i min retning da jeg går ut av bilen, og hvisking oppstår. Ett par jenter som jeg kjenner igjen fra klassen min ser på meg og smiler usikkert, som om de ikke helt vet hva de skal gjøre. Å drite i og se på meg hadde vært flott, takk.

Jeg går inn inngangen. Hittil har det bare vært noen få blikk og hvisking, men idet jeg kommer inn i gangen stopper det nesten opp. Det er ikke veldig synlig, men kan kan se at mange stopper opp med de gjør for å titte på meg, før de fortsetter videre, som om egentlig ikke så meg.

Så ryktene har begynt å svirre likevel, altså.

Blikkene folk så lite diskré gir meg gjør til at jeg sukker og himler med øynene. Dette påvirker meg ikke særlig. Jeg tror jeg allerede har blitt maks flau og maks lei meg til å faktisk bry meg om dette. Men heldigvis varer det ikke lenge. Mange begynner å se bort så snart de har gløttet bort på meg og sett litt. Kanskje de skjønner hvordan det er å være i min posisjon.

"Hei, Snøflak." 

Bak meg dukker Jace opp. Vi står ved skapet mitt, og han lener seg mot skapet ved siden av mitt. Damien dukker også opp på andre siden, begge to med beklagende smil og vennlige øyne. "Hei, Snow," hilser Damien og smiler sjarmerende, noe han er veldig god på.