Normal Scares Me

tolv - frost

~*Snow*~

Nå som Nathaniel endelig har dratt - noe som jeg både er lei meg og glad for - har jeg senga mi for meg selv i gjen. Jeg rydder vekk potetgullposene og tørker masse smuler ut fra senga før jeg drar av meg klærne mine og bytter den ut med den vanlige batman-soveskjorta mi. Pussing av tenner og hårbørsting forgår inne på badet, og etter jeg er ferdig med det ser jeg på meg selv i speilet.

Nathaniel ville kysse meg. 

Kysse meg. 

Jeg skjønner ikke hvorfor han vil det. Jeg er jo som sagt ikke stygg, men jeg er hvertfall ikke pen. De lyseblå øynene mine er store, men i fra min synsvinkel virker de verken spesielt fine eller spesielle. Nesa mi er tynn og rett, og munnen min er fyldig. Men jeg er ikke vakker. Det er jeg bare ikke.

Så hvorfor vil Nathaniel kysse meg da?

"Snow?" Det lyder en stemme utenfra, etterfulgt av en svak kakking på døren. "Er du ferdig snart? Jeg må snakke med deg."

"Jeg er ferdig," sier jeg og sukker for meg selv, før jeg åpner døra og står ansikt til ansikt med tante. Hun har et skyldig uttrykk i ansiktet, og øynene lyser av skjemmelse.

"Hei," sier hun lavt. "Hvordan går det?"

"Ah, du vet! Herlig som alltid! Bortsett fra det faktum at tanten min egentlig ikke bryr seg om meg og følelsene mine." Jeg smiler innsmigrende og tenker tilbake på gårsdagen. Da hvor tante ikke beskyttet meg fra Janice sine støtende ord. 

Tante sukker. "Angående det."

"Ja, kjære tante?"

"Jeg beklager så mye. Jeg trodde virkelig ikke mine egne ører, og ble ikke oppmerksom på hva som egentlig skjedde før du sprang ut av stua. Jeg vil bare si at jeg sendte Jackson og Janice hjem rett etterpå, etter en stor mengde med kjeft." Tante ser tryglende på meg. "Tilgi meg, Snow. Alle gjør feil en gang i blandt, og dette er min feil."

"Jeg tilgir deg," sier jeg enkelt. Like så godt å bare gjøre det. Jeg vil ikke gå rundt med denne klumpen i magen og tanken på at jeg og tante krangler hele tiden, så da er det like så godt å bare få det unna. "Men jeg lurer på en ting: hvorfor kalte du meg Snow Christina igår? Det er ikke mellomnavnet mitt. Jeg har ikke mellomnavn."

Tante smiler lettet over tilgivelsen min, men blir fort trist igjen da jeg hun hører spørsmålet mitt. Hun nøler litt med å si det, prøver sikkert å finne de rette ordene. "Moren din het Christina til mellomnavn."

"Gjorde hun?" spør jeg, genuint sjokkert. Jeg visste ikke at mamma hadde et mellomnavn.

"Ja. June Christina Angeles." Hun smiler. "Du minte meg så mye om moren din med oppførselen din. Hun brukte også å stikke av hele dagen - om ikke natta, også - og være ut med venner og ha det gøy. Hun var ikke akkurat fan av regler. Siden jeg var yngre og veldig nysgjerrig, overhørte jeg samtalene mellom henne og foreldrene våre. De brukte alltid mellomnavnet hennes når de var seriøs og skuffet."

"Fulgte ikke mamma regler? Det kan jeg ikke se for meg."

"Hun var en rebell, det må jeg innrømme. Hun var frekk i kjeften, tilbaketrukken og avslørte ingenting. Du er helt lik henne." Tante smiler sørgmodig. Hun liker aldri å snakke om mamma - som da var søsteren hennes - men når hun først gjør det så gjør hun det med sånn stolthet og sørgmodighet at jeg nesten får tårer i øynene.

Nesten.

"Takk," sier jeg.

"Takk for hva?"

"For at du fortalte meg litt om henne. Jeg begynner å glemme mer og mer hvordan hun var." Jeg tar et dypt innpust og passerer henne. Jeg åpner opp døra til soverommet mitt og kaster et raskt blikk på tante som følger med på hver bevegelse jeg tar. "Du må snakke mer om henne. Hun var en fantastisk person."