Normal Scares Me

trettiseks - skye

~*Snow*~

Kroppen verker. Pusten min går i korte støt, og jeg sliter med å åpne øynene. Det er bare tåke jeg ser når jeg først klarer å holde øynene oppe i mer enn ett sekund. Hvit, beroligende tåke som jeg bare har lyst til fordufte inn i. Kjemp, hvisker tåken til meg, men jeg skjønner ikke hva den mener. Kjemp! 

En silhuett av en mann kommer opp i tåken, og jeg prøver å blunke for å se denne fremmede personen bedre. Den vennlige tåken forsvinner mer og mer for hver gang jeg blunker, og nå ser jeg mannen klart. Han har skallet hode, smal munn og store øyne. Han ser muskuløs ut, til å være ganske gammel. Han er nok rundt 60-65 år.

"Endelig har du våknet," sier mannen, og er da jeg innser at jeg ikke vet hvor jeg er. Jeg er ikke hjemme, eller til Nadya, eller til Jace, eller til Nathaniel.

Nathaniel.

Alt kommer tilbake til meg. Nathaniel som kom på døren min med en gulrotkake og ba om unnskyldning. Jeg som tok den imot. Oss som ligger i senga, men plutselig blir vekt av de to mennene. Nathaniel ble slått i hodet med en vase, og jeg? Jeg tror jeg ble dopet ned. De virket mye mer forsiktig med meg enn med Nathaniel.

Hjertet mitt begynner å hamre. Mennene. De har tatt oss. De har tatt meg. Jeg prøver å reise meg opp, men innser at jeg er bundet fast til en stolpe. Jeg sitter på et støvete gulv, som sikkert ikke er blitt vasket på mange år. 

"Hva er det som foregår?" roper jeg, prøver å vrikke meg løs fra tauene. Det gjør vondt, og jeg klynker meg. "Hvor er jeg? Hvor er Nathaniel?!"

"Jeg er her, Isprinsesse."

Hjertet mitt roer seg litt ned da jeg hører stemmen til Nathaniel, og jeg snur hodet mitt i den retningen stemmen kom fra. Han er også bundet fast til en stolpe kanskje fem meter unna meg. Han har litt blod på panna og i håret, og han ser veldig sliten ut. Men han ser også forbannet ut.

"Nathaniel," hulker jeg. "Unnskyld. Unnskyld. Unnskyld."

"Ikke si unnskyld. Det er ikke din feil."

Dette kom ikke fra Nathaniel. Dette var tante sin stemme. Jeg gisper og snor hodet andre veien. Og der, fem meter unna meg, er tante også bundet fast til en stolpe. Hun har maskara nedover kinnene, og en del blod på klærne. Hendene hennes som er bundet bak stolpen, ser ut til å være forslåtte og veldig blodige. Ulikt meg, ser det ut til at hun slåss.

"Det var veldig uventet at han - Nathaniel, var det? - ble med. Det var ikke planlagt. Jeg ville vente til at han dro, men han ble der jo så lenge." Mannen hever øyenbrynene mot meg og smiler rovdyraktig. "De sier de fant dere i senga sammen."

"Hvem er du?" spør jeg gråtkvalt. "Hva vil du?"

"Hva jeg vil?" Han fnyser og setter seg ned på en stol foran oss. Vi er i et stort lokale, det ser litt ut som et hotell. Et ødelagt, skittent, nedlagt hotell. "Jeg vil ha deg, vennen. Det var alltid deg."

Jeg puster dypt inn og ser sint på ham. Dette må være den som satte i stand døden til foreldrene mine. Han må ha sendt noen ut for å drepe dem. "Hvorfor vil du ha meg? Hva er så spesielt med meg?" Stemmen min er lav og sint. "Hvorfor drepte du foreldrene mine?"

Mannen sukker. "Skjønner du ikke det? De hindret meg i å se deg. Jeg måtte gjøre alt for å se deg, så jeg gjorde drastiske tiltak. Jeg er ikke stolt av det jeg gjorde, men slik ble det. Jeg hadde ikke planer om å drepe min egen sønn, men om det var eneste måten å få se deg på, måtte det gjøres." Han smiler falskt. "Men så tok denne dama deg bort, bort fra alt du kjente. Bort fra meg."

Det surrer i hodet mitt. Alt det denne mannen nettopp sa gir ingen mening. Sønnen hans? Det hadde jo blitt pappa. Pappa har sagt at foreldrene hans var døde, så det er ikke mulig. "Hva er det du snakker om?" hikster jeg.