Linnis valg

"Jeg klarer ikke mer"

Jeg våkner brått da noen banker hardt på vinduet! Jeg reiser meg opp fra sengen å går sakte bort til vinduet. Jeg river gardinene til sides og ser, Brandon ? Jeg åpner døren, og slepper han inn.

" hva gjør du her ? Så sent??" spør jeg og ser ned på klokken på mobilen min.
" vi må ned på sykehuset" sier han stresset å tar meg i handen. " nei vent " sier jeg og river til meg handen. " jeg må kle meg skikkelig " sier jeg og løper ut på badet. Jeg kler fort på meg en svart bukse og en hettegenser. Så løper jeg ut på rommet igjen og ut vinduet med Brandon. " hva skjer ?" Spør jeg, mens vi setter oss i bilen til Brandon. Han sier ingeting kjører bare fort ut på veien. " hva har skjedd ?" Spør jeg beskymret. Brandon sier ingeting ser bare trist på meg. " Brandon! " roper jeg bekymret. " Linni " sier han trist og tar meg på handen. " si hva som har skjedd!" Roper jeg trist. " Linni ro deg ned" sier Brandon og tørker vekk en tåre. " Brandon " gråter jeg. " jeg er lei meg " sier han og ser på meg. Øyene glinser av tårene i øyekrokken. " Brandon svar meg " gråter jeg håpløst. Vi stopper utenfor sykehuset og løper inn. En lege tar imot oss.

" Linni?" Sier han. " ja!" Sier jeg. " følg meg" sier legen å tar tak i handen min. Mens jeg legen og Brandon går i gangen roper noen på Brandon. " Brandon høyen !" Sier en mann strengt bak oss. Vi snur oss og bak oss står det tre politimenn med pistoler. Brandon ser trist på meg. Jeg ser spørrende på han. " jeg må gå" sier han. " nei! " roper jeg etter han. Jeg løper etter han. Jeg gir han en stor klem. " ikke forlat meg her alene!" Sier jeg mens vi klemmer. " Gaute er her " sier han og legger pannen sin inntil min. " brand..." Mer får jeg ikke si før en av politimennene tar meg bakfra og de andre tar tak i Brandon. " slepp! " brøler jeg, mens jeg sparker med føttene. Når jeg ikke lenger kan se Brandon mer snur jeg meg mot legen. " hvor er Gaute !" Roper jeg. Legen puster dypt inn før han peker på en dør. Jeg løper bort til døren. Døren har et vindu på seg.
Jeg prøver å rive opp døren, men den er stengt! " hjelp!" Roper jeg til legen. Legen står bare trist å ser på meg. " hjelp da!" Skriker jeg trist. Jeg strekker meg litt på tå, og ser inn gjennom vinduet. " en kropp ligger der med fullt av leger rundt den. " hvem er det !" Roper jeg og snur meg til legen. " Linni, det er Gaute " sier han med en klump i halsen. " nei! " roper jeg og snur meg mot Gaute igjen. " slepp meg inn!" Sier jeg og snur meg mot legen. Tårene renner ned kinnet. " Linni " sier legen og løper mot meg. Han klemmer meg. " hva skjer " gråter jeg. Legen svarer ikke. " svar meg !" Roper jeg og dytter han vekk. " Linni " sier legen igjen trist. " kan du ikke si noe annet ! " roper jeg mens jeg slår legen. Jeg klarer ikke å stoppe. Jeg vil stoppe , man klarer ikke! " hey! " rope en annen lege og løper mot meg. Han tar et hardt grep rundt hendene mine og holde meg hardt inntil seg. Jeg klarer så vidt å bevege meg! " slepp !" Skriker jeg. " skal jeg hjelpe " sier legen foran meg. " nei! " rope jeg. Legene holder meg og setter meg ned i en stol rett ved døren. Jeg klarer å roe meg litt ned at jeg blir sittende å gråte. " går det bra ?" Spør legene, den andre legen er gått. " nei! Jeg får ingen svar " rope jeg. " Ok, Gaute har vært i en svært alvorlig ulykke" sier legen. Jeg stivner og ser legen inn i øynene. " jeg må se han!" Sier jeg og tørker vekk tårene. " ja, men ikke .." Mer får han ikke si før en trille kommer ut av rommet til Gaute. En trille med en person liggende på. Jeg ser ikke hvem for hode en lege står foran fjeset, og et teppe dekker hele kroppen. Mens den rulle forbi detter litt av teppe av og en hand kommer til syne. Jeg kjenner handen igjen med en gang. Jeg blir sene på handen med tatoveringene. Spesielt tatoveringen som gjør handen spesiell.. Jeg leser tatoveringen en siste gang før de dekker den igjen.. Linni står det med svar skrift. Jeg reiser meg opp for å se han en gang til før de runder hjørnet. Legen stykker meg på ryggen. Da.. Da knekker jeg sammen. Detter ned på bakken i grått. Jeg blir liggende å gråte helt til legen hjelper meg opp. " jeg klarer ikke mer" gråter jeg, på skulderen til legen. " jeg forstår " sier han og stryker meg over hode.

( neste dag )
Jeg våkner opp av at mobilen min ringer. Jeg lukker opp øynene og setter meg opp i stolen. " hvor er du?!" Rope mamma inn i telefonen. " sykehuset" sier jeg kort. " er du skadet ?" Spør hun. " nei " seier jeg kort å legger på. Jeg vil ikke snakke om det i det helle tatt. Klarer ikke heller. Jeg tar mobilen på lydløs og legger den ned i lomma igjen. Jeg reiser meg opp å går bort til en lege. " hvor kan jeg finne Gaute Lyngdal?" Spør jeg henne. " å, han våknet nettop" sier hun og smiler. " våknet!" Sier jeg lykkelig og klemmer henne. " der bort " sier hun og peker ned gangen. " rom 120 " sier hun og smiler. Jeg løper bort. En lege står utenfor døren og skriver i en bok lignende. " kan jeg komme inn" spør jeg med gledes tårer rennende fra kinnet. " jada " sier legen og smiler. " jeg vet hvem du er så der skal gå bra " sier han. Jeg lukker opp døren og ser Gaute liggende i sykesengen.