ʙᴀʙʏ ᴘʟᴇᴀsᴇ ᴅᴏɴ'ᴛ ʟᴇᴛ ᴍᴇ ɢᴏ | sᴇsᴏɴɢ ⁴

Del 2

Jeg klarte ikke å reise meg opp. Jeg klarte ingenting. Jeg ville ha jenta mi tilbake. Se smilet hennes, snakke med henne, gi henne en klem. Jeg skulle egentlig bare ønske at jeg kunne oppleve alle minnene med DN på nytt igjen. "Martinus.. Reis deg" Marcus trakk i meg, jeg hørte han ikke klart. Det var veldig uklart, og jeg så bare alt tåkete. Plutselig ble alt klart og ei jente kom i mot meg, det var helt vilt, det lignet på DN. Jeg prøvde å reise meg, men det gikk ikke, jeg kravlet bortover til henne, men hun gikk bare forbi meg. Det var akkurat som hun ikke kjente meg. Jeg så etter henne. "DN" hvisket jeg.
Jeg kjente noen løfte meg opp, og det var sikkert pappa. Å ja, det hadde jeg rett i, for jeg hørte stemmen hans si. "Kom Martinus, vi må hjem." Jeg klarte ikke å slutte å tenke på jenta som kom i mot meg. "Men DN, hun kom mot meg, men gikk forbi meg" mumlet jeg. Rart at pappa skjønte hva jeg sa, men han sa "gutten min, det var ikke DN. Hun er dessverre borte..." Da de ordene for igjennom hodet mitt, kom det et høyt, langt hyl ut av meg. At han kunne si det igjen, jeg var helt klar over det.
Jeg kjente jeg ble bært ut en plass. Ting begynte å bli mer klart, men jeg så ikke hvor vi var. Jeg skjønte det heller ikke før jeg hørte motoren starte og vi begynte å røre oss. Vi var i bilen, og var på vei hjem.
Da vi endelig var hjemme, bar pappa meg ut av bilen og inn i huset. Der hørte jeg mamma. "Hvordan går det med hun?" Pappa satte meg i sofaen før han sa noe. De trodde sikkert at alt var helt uklart for meg enda, men ting begynte å bli klarere, jeg så ting rundt meg nå, og jeg hørte de bedre. Til og med da de hvisket, slik som nå. Jeg så bort på pappa. Han ristet på hodet. "Nei, hun... Hun.. Hun klarte seg ikke." Hikstet han. Jeg så at han ikke klarte og være sterk mer. Han begynte å gråte han og. mamma så på han med store øyne. Jeg så noen tårer komme på kinnet hennes. Jeg så rett fram, tårene strømmet nedover, men ingen lyd kom fra meg.
Jeg kjente noen komme og sette seg ved meg, jeg så til side, der satt Marcus. Han hadde røde øyne og de var små-hovne. Han gråt