ʙᴀʙʏ ᴘʟᴇᴀsᴇ ᴅᴏɴ'ᴛ ʟᴇᴛ ᴍᴇ ɢᴏ | sᴇsᴏɴɢ ⁴

Del 10

Moren hennes så lenge på henne, og lenge på oss. Hun var stille, sa ingenting. "Mamma.. Du.." Sa DN stille og gikk litt frem. Moren hennes begynte å smile, "vi skal fikse det." Smilte hun. DN smilte større en moren sin, hun snudde seg mot oss og klemte oss begge ro så hardt. "Jeg er så glad." Sa hun og klemte oss hardere.

•4 TIMER SENERE•

DN hadde pakket sammen alt hun hadde og nå satt hun i senga si med mobilen i hendene og ventet på at vi kunne dra hjem. Ingen var i rommet, bare hun, hun alene. Jeg sto i gangen og så på hun. Det virket ikke som om hun la merke til meg. Jeg gikk stille inn i rommet. "DN?" Spurte jeg forsiktig. Hun så opp. "Er det noe i veien?" Hun smilte litt og tørket en tåre. "Nei, eller det er bare det at jeg er så lykkelig, og jeg vil ikke at det skal endre seg. Jeg vil være lykkelig med deg resten av livet." Jeg satte meg foran henne. "Jeg, og du, vi skal alltid være lykkelig sammen. Ta vare på den lykkelige tiden du har, da varer den lenger." Smilte jeg og strøk henne på kinnet. Hun kastet seg over meg og ga meg en klem. "Jeg kan ikke se for meg livet uten deg og din støtte." Sa hun. "Og heller ikke jeg" smilte jeg.
I døren kom det inn en sykepleier og smilte "DN, nå får du hjem." Hun smilte og hoppet ut av sengen og løp ut døra. Jeg gikk ut av sengen jeg og, tok med baggen hennes og fulgte etter henne.