ʙᴀʙʏ ᴘʟᴇᴀsᴇ ᴅᴏɴ'ᴛ ʟᴇᴛ ᴍᴇ ɢᴏ | sᴇsᴏɴɢ ⁴

Del 7

Hun klemte meg tilbake. "Martinus, jeg elsker deg så mye." Gråt hun inn i øret mitt. "Jeg elsker deg også." Hvisket jeg.
Vi trakk oss i fra hverandre, og jeg så henne dypt inn i øynene. Hun så litt vekk og spurte forsiktig sykepleieren som sto ved sengen og tørket tårer, "kan jeg får opp å gå?" Sykepleier nikket og tok opp et lommetørkle og tørket tårene. "Martinus? Hjelper du meg?" Smilte hun og så på meg. Jeg nikket og reiste meg opp. Jeg så på henne da jeg hjalp henne med føttene over sengekanten. De øynene og det ansiktet. Det var som hun var mindre. Hun var liten. Øynene hennes var store og leppene var lyse. Hun hadde tårer i øynene og røde kinn. Hun var så søt.
Jeg hjalp henne opp av sengen. Hun prøvde og gå, men hun datt inn til meg. Hun var svak, maktløs. Men hun prøvde på nytt, det gikk ikke. Jeg synes så synd på henne. Jeg løftet henne opp, som i brudestilling og bar henne opp i sengen igjen. "Er du sulten?" Spurte jeg og smilte et lite smil. "Litt." Sa hun og så på meg. "Jeg stikker og henter noe." Smilte Marcus og gikk ut.
DN smilte og så på meg, men så ned. Jeg kjente noen tok hånden min. Hun fletta hånden sin inn i min og så opp på meg og inn i øynene. "Takk Martinus." Smilte hun.