ʙᴀʙʏ ᴘʟᴇᴀsᴇ ᴅᴏɴ'ᴛ ʟᴇᴛ ᴍᴇ ɢᴏ | sᴇsᴏɴɢ ⁴

Del 34

"Er du såra?" Spurte hun sakte. Jeg sukket og så på henne. "Jeg er ikke sikker." Hun nikket. "Jeg er." Sa hun og så ned. "Hvem såret deg?" Hun så på meg. "Martinus." Jeg på henne. Hun sukket. "Jeg vet hvor lenge han blir borte. Jeg vet hvor han skal." Hun så ned. En tåre rand nedover kinnet hennes. "Han skal ikke til Oslo ikke sant." Hun så på meg. "Nei.." Ristet hun på hode. "han drar nok lengre vekk." Jeg nikket. Jeg ante ikke at jeg og hun kunne snakke slik sammen. Vi likte samme gutt, vi ble såra av samme gutt.
Vi begge var stille. "DN.. Du kommer til og klare deg." Sa hun plutselig. Jeg så bare rett frem. "Det er ikke sikkert det går like bra som du tror" sa jeg uten og røre blikke mitt. "Jeg forstår deg." Nikket hun.

Jeg satt på verandaen utenfor huset vårt. Det var litt kaldt ute, men jeg brydde meg ikke. Jeg satt der bare med føttene under haka og stirret på folket som gikk på gata. Tårene fosset nedover. Hun hadde fortalt meg det jeg trengte å vite. Han kom ikke tilbake med det første.
Jeg hadde musikk på øret, trist og rolig musikk, men jeg hørte så vidt mamma snakke. "Der er hun. Hun har sittet der i rundt 2 timer nå uten å rørt seg. Jeg ga henne det teppe der, men hun har ikke rørt det." Jeg klarte ikke å stoppe å gråte. Selv om jeg nå hørte hvem som mamma sto med. "Jeg vet ikke om du får henne til og snakke Marcus. Ingen av oss andre fikk snakket med henne. Hun overså oss helt. Latet som hun ikke hørte oss." Jeg trengte å være alene. Jeg måtte bli vant. Når Tinus dro, kom jeg til og føle meg så alene.