ʙᴀʙʏ ᴘʟᴇᴀsᴇ ᴅᴏɴ'ᴛ ʟᴇᴛ ᴍᴇ ɢᴏ | sᴇsᴏɴɢ ⁴

Del 27

Jeg snudde meg rundt og gikk min vei "du er heller ikke så perfekt." Ropte han etter meg. "Vet det." Sa jeg og bare fortsatte. "Du er langt i fra." Jeg fortsatte å gå. "Vet det." Ropte jeg bak til han. Jeg ville egentlig bare at han skulle være stille nå. Det gjorde litt vondt å tenke på at alt vi hadde sammen var en feiltakelse. "Slutt å gå vi er ikke ferdige." Jeg stoppet. "Martinus, vi er." Sa jeg og snudde meg sakte. "Nei det er vi ikke" "JO!" Skrek jeg. "Nei." Jeg løp bort til han og slengte han opp mot skapene "JO! SA JEG!" Jeg slapp han. "Forstått." Han nikket. Jeg begynte å gå igjen. "Alt det jeg og du hadde kommer aldri til og skje igjen." Tårene begynte å komme da han sa dette. "Martinus, bare vær stille." Se jeg og gikk litt vidre. "Å jeg, jeg skal glemme fortiden så fort som mulig." Nå rand tårene. "Kan du bare stikke. Jeg vil ikke se deg mer." Skrek jeg da jeg snudde meg mot han. Han smilte litt. "Slapp av girl, det går fint." Han vendte ryggen og gikk ut. Jeg slang meg selv inntil en vegg og datt ned. Jeg slo hodet mitt i veggen. "ÆÆÆ!" Skrek jeg. "Jeg angrer på alt." Skrek jeg og knep øynene igjen. "DN?!" Hørte jeg en redd stemme si. "Ikke nå Marcus... Vær så snill ikke nå.." Sa jeg og ville ikke se.