ʙᴀʙʏ ᴘʟᴇᴀsᴇ ᴅᴏɴ'ᴛ ʟᴇᴛ ᴍᴇ ɢᴏ | sᴇsᴏɴɢ ⁴

Del 9

Hun snudde seg mot meg i en fart! Smilet hennes var så stort at det bredde seg over hele ansiktet hennes! "Jeg klarer å gå igjen!" Skrek hun lykkelig og løp i mot meg. Jeg smilte jeg også, og åpnet armene slik at hun kunne klemme meg. Hun løp rett inn i armene mine. "Jeg kan løpe igjen." Sa hun så glad at noen tårer rand fra øynene hennes. "Klar for å hjem?" Hørte vi en stemme si i døra. Faren til DN sto der, med moren, storesøsteren og lillesøsteren bak seg. DN nikket og smilte. Men så snudde hun seg mot meg, smilet hennes forsvant helt. Hun så ned i bakken og tårer drøyp ned. Jeg stilte meg ved henne og la hånden min over skulderen hennes, og presset henne inntil meg. "Hva er det?" Spurte jeg og tørket tårene hennes. Jeg så det var triste tårer. "Jeg skal hjem. Jeg skal hjem til Oslo. Jeg bor jo i Oslo, du bor her, her i Trofors. Jeg ville være her, ville være her med deg, Marcus, Emma, Kjell Erik, Gerd Anne, Silje, Pappa, Suni, og ja, jeg vil være her i Trofors. Jeg vil ikke hjem til Oslo. Jeg føler så mye tryggere her, føler meg så mye bedre her." Hun tok en puste pause, men snudde seg mot døra. "Jeg beklager mamma, jeg beklager søss. Men jeg vil være igjen her, her i Trofors, hos pappa, og hos de to tvillingene som betyr alt for meg." Hun tok hendene over skuldrene til meg og Marcus og klemte oss hard. "Jeg vil være hos disse her."