ʙᴀʙʏ ᴘʟᴇᴀsᴇ ᴅᴏɴ'ᴛ ʟᴇᴛ ᴍᴇ ɢᴏ | sᴇsᴏɴɢ ⁴

Del 32

Jeg våknet opp av at mobilen min ringte. Jeg så på den. Martinus. Jeg la den ned igjen og skrudde av lyd. Den dirret, han ga seg ikke.
Endelig ble det stille, trodde jeg, men nei! Han begynte på igjen. Jeg så på og la på. Han ringte på nytt, nå svarte jeg.
"HVA?!" Freste jeg. "Jeg bare ringte for å be deg om å komme over." Jeg himlet med øynene. "Hvorfor?" Han svarte ikke med en gang. "For å si hade.." Sa han kort. "Hvor skal du?" Spurte jeg og satte meg opp i senga. "Kom over." Jeg så bare rett fram. "Jeg kommer." Sa jeg og la på.
Jeg reiste meg opp og tok på meg noen klær. Jeg gikk sakte ut i gangen og kledde på meg. "Hvor skal du?" Jeg snudde meg. Mamma. "Til Mac og Tinus." Sa jeg og åpnet døra. Hun nikket og jeg gikk ut. Jeg gikk mor huset til gutta.
Jeg ringte på, "bli med meg til parken." Sa Martinus da han åpnet. "Hva om jeg egentlig ikke vil? Hva om jeg er her bare for at du ba meg om å si hade." Sa jeg og så på han. "Sett deg." Sa han og pekte på en stol som sto på trappa. Jeg satte meg oh han lukket døra bak seg og satte seg ved meg.
Han sukket. "Jeg reiser med Johannes til Oslo." Jeg nikket. "OK." Han sukket. "Jeg vil bare ikke forlate deg sur på meg." Jeg så på han. "Hvorfor gjør du dette?" Spurte jeg og bare så på han. "Hva da?" Jeg så rett fram. "Hvorfor har vi denne praten?" Spurte jeg. Han sukket. "Jeg sa jo det. DN.. Jeg vil ikke forlate deg sint." Jeg sukket jeg og. "Men jeg er ikke sint. Jeg er bare såret." Sa jeg. "Jeg må fortelle deg noe." Fortsatte jeg. Han bare så på meg, med et blikk som sa 'hva da' jeg sukket. "Dette sier jeg ikke for at jeg angrer på det. Jeg sier det for jeg mener du bør få vite det."