Jeg smilte til henne og tok hånden hennes. "For hva?" Spurte jeg forsiktig og stille. "For alt. Og for at du var her da jeg var vorte litt, og for at du var her når jeg våknet. Du er det beste som noen gang kunne hendt meg, og jeg er så ufattelig glad jeg har deg! Elsker deg!" Smilte hun. Jeg kjente øynene samle seg med tårer. "Jeg er så ufattelig glad i deg også, vennen min!" Sa jeg og kysset henne på hånden.
•FEM DAGER SENERE•
Jeg og Marcus satt i senga til DN og spilte et spill med henne. Det var egentlig ganske koselig her for å være på et sykehus. Vi var midt under spillet, da en sykepleier kom inn. "DN, om du klarer å gå, slik som du og Martinus gjorde i går, skal du få dra hjem i dag." Smilte hun. Jeg så på DN, hun var så lykkelig. Jeg reiste meg opp og hjalp henne ut av senga. Hun sto på gulvet nå. Hun hadde bra balanse og gjorde så godt hun kunne for å gå. "Martinus, slipp meg. Jeg tror jeg greier det nå." Sa hun og bare så på meg. Jeg gjorde som hun sa, og hun klarte det! Hun klarte det! "Jeg klare det! JEG KLARER DET! SE!" Ropte hun av glede!
YOU ARE READING
ʙᴀʙʏ ᴘʟᴇᴀsᴇ ᴅᴏɴ'ᴛ ʟᴇᴛ ᴍᴇ ɢᴏ | sᴇsᴏɴɢ ⁴
FanfictionTror du livet til DN og forholde hennes med Martinus er en dans på roser? Der tok du nok feil. Se hvordan det går i sesong 4.
