Fortjener alle tilgivelse?

Kap.4

Ny del til dere! Takk for at dere leser og gjerne anbefal den til venner!

Jeg følte meg mye bedre etter at jeg hadde pratet med mamma. Milkshaken hadde jeg tatt med opp på rommet og satt nå og slurpet i meg resten. Mobilen vibrerte ved siden av meg og ringelyden begynte å spille. Det var Erin som ringte, så jeg svarte og la den inntil øret. "Heeeei!" hørte jeg hun rope glad i mellom mobilen. "Hei! Hva er det du er så glad for?" spurte jeg henne og ventet nysgjerrig på svar. "Ingenting", kjappet hun seg å si og la til: "Men over til hvorfor jeg ringte", sa hun og skiftet samtaleemne. "Ok, hvorfor ringte du?" spurte jeg og ventet på at hun skulle svare. "Vi jentene skal møtes på *randomrestaurant klokka sju og lurte på om du ville komme?" spurte Erin og jeg trakk på smilebåndet. Selvfølgelig hadde jeg lyst til det. Alt for å slutte å tenke på greiene med pappa og Toby. "Så klart jeg kommer", svarte jeg og smilte litt for meg selv. "Bra! Ser deg der", sa Erin og la på. Jeg så på klokka og den viste 16:37. Oj, var den så mye allerede. Da var det bare å finne noe kult å ha på seg og sminke seg og sånn.

Jeg fant fram en ola shorts med hull foran som var meningen, en kul trøye og et par svarte høyehælte sko. Først begynte jeg med sminken og la på øyenskygge, pudder, lipgloss og maskara. Jeg synes ikke at man skal bære en liter med sminke i fjeset sitt, ikke en gang på en date. Jeg studerte fjeset mitt i speilet og bestemte meg for at det var fint. Så fortsatte jeg med å kle på meg shortsen, trøya og skoene. Det passet superbra sammen egentlig. Håret satte jeg bare opp i en hestehale og rufset det litt til. Sånn ferdig! Jeg kikket meg i speilet og begynte å synge en random sang mens jeg poserte. Egentlig så jeg dritbra ut, ikke for å skryte så mye. Jeg hørte en kremting fra døren og så mamma sto der. Et ord: flaut. "Hvorfor pyntet deg?" spurte hun og gransket meg fra topp til tå. "Skal møte Erin, Alyssa og Cassidy", svarte jeg og studerte meg en siste gang i speilet og sjekket klokken. En halv time til jeg skulle møte dem så jeg måtte kjøre nå. Jeg kysset mamma på kinnet og sa ha det til henne.

Jeg var kommet fram til restauranten og gikk inn. Akkurat da så jeg Toby sitte med et bord. Hvor var jentene egentlig? Jeg var til og med fem minutter for sen og de er alltid reprise på tiden. Da forstod jeg hva de hadde gjort. De hadde ordnet en date for meg og Toby. Er det mulig? Jeg gikk bort til bordet og satte meg ned foran han. Han kikket opp på meg og øynene ble store. "Det er ikke noe vits i å vente på kompisene dine", sa jeg lavt og kikket han inn i øynene. "Hvordan vet du at jeg venter på dem?" spurte han hardt. "Fordi vennene mine gjorde det samme med meg. De lurte oss til å møtes her til en date. Jeg bare sier det, æsj! Du er broren min", sa jeg og måtte fnise litt av det. "Åh, vi har noen teite venner", sa han, men litt mykere nå enn i stad. Jeg nikket meg enig. "Men i så fall stikker jeg", sa han og løftet seg opp fra stolen.

"Hva er det jeg har gjort deg? Siden du er så sint på meg", spurte jeg og ventet på et ordentlig svar. "Det er til det beste for deg. Tingene jeg driver med er farlige", svarte han og så seriøst på meg. "Jeg vil bare ha et ordentlig svar", sa jeg sint. "Det er det beste svaret jeg kan gi deg", sa han og gikk ut av restauranten. Selvfølgelig gikk jeg etter han ut. Akkurat da jeg det en gutt bort til broren min. "Hei, kompis", sa han og gjorde en handshake med han. Gutten hadde brunt hår og søte, brune øyner. Han så egentlig ganske farlig ut der han sto i en svart trøye og en bukse som hang midt nede på rumpa hans. Som jeg hater sagging. I tillegg hadde han tatoveringer oppover armene sine, og det gjorde han bare mer skummel. Men uansett hvor skummel han så ut, følte jeg meg tiltrekt av han. Plutselig kom han gående mot meg og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg ble bare stående.

Rett før gutten skulle til å si noe, stilte en mann seg foran meg. Han var skalla og så ut som han nesten var femti år gammel. "Jason, bare hold deg unna henne, hun er ikke noe for deg", sa stemmen til mannen og jeg kjente med en gang igjen stemmen hans. Det var pappa. Og gutten het tydeligvis Jason. Pappa snudde seg mot meg og smilte svakt. "Du er skalla", glapp det ut av meg, og med en gang skjønte jeg hva det var han ville fortelle. Jeg gispet og tok hånden foran munnen min. "Herregud, kreft, du har fått kreft", fikk jeg til å si uten at stemmen knakk. Han nikket samtykkende på hodet. Plutselig begynte tårene bare å renne i strie fosser nedover ansiktet mitt. Av alle sykdommer måtte han få kreft. "Jeg går på cellegift, det er derfor jeg mister håret", sa han og så meg dypt i øynene. "Går det bra med deg?" spurte jeg trist og studerte hodet hans uten hår. "De tror jeg kommmer til å dø snart, at jeg kanskje bare har en måned eller to igjen", mumlet han lavt og tårene hans begynte også å renne. "Og jeg er veldig lei for at jeg stakk av fra deg og moren din og håper at du kan tilgi meg før jeg mest sannsynlig dør. Sånn at jeg dør med fred på hjerte. Det er masse galt jeg har gjort og fortsatt driver med som jeg ikke vil at du skal vite noe om, det er det som er best", og når han sa det begynte bare tårene mine å renne enda mer. "Jeg vet jeg burde tilgi deg, men jeg gjør ikke det. Du fortjener ikke å bli tilgitt for at du stakk av fra din egen datter, ikke enda", skrek jeg til han og snudde meg rundt. "Har du en datter?" spurte Jason pappa, eller skal jeg begynne å kalle han Leo, det er jo det han heter. Jeg løp rundt hjørnet på bygget og løp mot bilen. Plutselig så jeg en skikkelse på høyre side av meg som tok meg igjen og stilte seg foran meg. Det var Jason. "Stop", sa han lavt inn i øret mitt.

Håper dere likte den! Kommenter hva dere synes! Vote please!