Fortjener alle tilgivelse?

Kap.5

Ny del til dere som leser! Da var endelig Jason med i historien! Sorry for at jeg ikke har lagt ut på lenge. Har vært opptatt..

"Hvorfor?" spurte jeg hardt. "Han vil bare det som er best for deg", sa Jason rolig. "Alle sier: "Det er det som er best for deg", men de kan ikke vite hva som er best for meg, det vet jeg best selv. Jeg vet best hva som er best for mitt eget liv, akkurat som jeg bestemmer over mitt eget liv! Du bestemmer over ditt og jeg bestemmer over mitt", sa jeg hardt og stirret hardt inn i øynene hans. "Man bestemmer ikke alltid hva man skal gjøre i sitt eget liv, faren din er sjefen min og bestemmer hvem jeg skal drepe, torturere, kidnappe og mye mer, forstår du det nå? Faren din er kriminell", han freste ordene ut men han stirret hardt tilbake. "Og det er jeg også", la han til. Jeg rygget litt bakover og studerte han på nytt. Nå skjønte jeg hvorfor han hadde virket så skummel, han så ut som en morder. "Bare hold deg unna meg", sa jeg lavt og satte meg inn i bilen.

Det var ikke før jeg hadde kommet inn døra hjemme og mamma pratet til meg, jeg skjønte at jeg gråt. "Hvorfor gråter du?" Spurte moren min og klemte rundt meg. Jeg var virkelig så glad for at jeg hadde henne. "Jeg fikk grus i øynene, men jeg tror jeg har grått dem vekk nå", sa jeg og geni meg i øynene. Jeg fikk veldig dårlig samvittighet for at jeg løy til henne, men jeg ville ikke at hun skulle vite at pappa var kriminell. Vent litt. Betyr det at broren min er kriminell også? Jeg kjente at hjertet mitt brast når jeg tenkte på det. Han kan ikke være kriminell. Broren min kan ikke være kriminell. Jeg løftet opp t-skjorten min og så på arret. Hadde han noe med dette å gjøre? Min egen bror eller far? De dagene var de værste jeg noen gang har opplevd. Får håpe noe som det aldri skjer igjen. ALDRI.

Jeg hørte at noen kastet Stein på vinduet mitt så jeg åpnet det og kikket ned. Er det mulig? Der sto Jason med blomster i hånda. Røde roser faktisk. Hva er det han prøver seg på nå? Tror han at han har sjans på meg? Han var faktisk ganske skjønn der han sto, men aldri i livet at jeg kom til å bli sammen med han. Han er kriminell så jeg hater han.

Jeg hadde gått ned og åpnet døra. "Hva gjør du her?" spurte jeg og prøvde å ikke virke frekk. "Hva ser det ut som? Gir deg blomster", sa han med en forførende stemme. "Bare glem det. Det kommer aldri til å bli noe oss. Forstår du det? Og jeg hater roser", sa jeg og måtte fnise litt av han. "Men bra forsøk", la jeg til og det så nesten ut som han ble litt lei seg. "De var til deg for å si unnskyld for i stad, ikke noe romantisk i det", løy han, og det så jeg godt. "I så fall", sa jeg og tok i mot rosene. Ikke det at jeg ville ha dem egentlig, men for at han ikke skulle være trist. Hvorfor bryr det meg egentlig at han er trist? Selv om han flørter med meg betyr det jo ikke at jeg skal være slem heller. Så jeg ventet til han hadde gått og gikk bort til søplekassen. Da jeg skulle kaste dem ombestemte jeg meg plutselig og fant fram en vase. Hvorfor klarte jeg ikke kaste dem, jeg hater han jo? Jeg fylte vann i vasen og puttet blomstene i den. Da kom mamma inn på kjøkkenet der jeg sto. "Hvem er det du har fått blomster fra?" spurte hun og sendte meg et hva-heter-gutten? blikk. "Vet ikke, de lå på trappen", og da hadde jeg løyet for henne to ganger på en dag.  For å si det sånn var det ikke så vanskelig å lyve. "Ok", sa hun bare og gikk inn i stuen igjen.

Jeg hadde satt blomstene på nattbordet mitt og stirret på dem. Er Jason forelsket i meg? Det går ikke. Det er sikkert bare noe jeg har fått for meg. Du er så teit Scarlet. Selvfølgelig er han ikke forelsket i deg, vi møtte jo hverande først i dag. Han kom bare med blomster for å være snill. Det går vel annå være snill selv om man er kriminell?

Jeg stelte meg og la meg ned i sengen. Sliten etter en lang dag med masse problemer. Nå som jeg hadde hatt det så fint og rolig med mamma i flere år. Mobilen min ringte og jeg la den inntil øret. "Hei Erin", sa jeg med en litt irritert stemme på grunn av det med daten. "Hvordan var daten?" spurte hun forsiktig og jeg så for meg at hun gliste. "Hvordan skal jeg si dette", startet jeg. "Si hva?" spurte hun nysgjerrig. "Nei, det var ikke noe, jeg glemte det", sa jeg kjapt og gliste for meg selv. "Si det da", maste hun. "Glemte det", sa jeg igjen. "Hvis du sier det så, men når du kommer på det befaler jeg deg til å si det", sa hun strengt. "Men hvordan gikk daten egentlig?" spurte hun. "Han stakk, jeg stakk, det ble ikke noe date", sa jeg uten å lyve. Jeg bare lot vær å fortelle om at det var broren min, at jeg møtte faren min, fant ut at han var kriminell og alt det andre. Hun fikk bare vite litt. Noen ganger trenger man ikke si alt, bare litt.

Jeg lå lenge og tenkte på alle problemene mine. Alt med pappa og broren min, for ikke å glemme Jason. Hvordan skal jeg klare å sove? Ofte når man tenker at man ikke kommer til å sovne, begynner selvfølgelig øynene å gli igjen. Og det var det som skjedde på meg. Så når jeg hadde ligget i kanskje 10 minutter sovnet jeg. Det var deilig å sove og bli fylt med ny energi. Ny energi som jeg kom til å få bruk for i morgen.

Takk for at du leste! Vote og kommenter hva dere synes og om dere vil ha mer!