Fortjener alle tilgivelse?

Kap.15

Kom hjem fra Nord-Norge på mandag! Deilig å være hjemme, men samtidig savner jeg å være der! Men jeg håper dere har savnet ny del så mye som jeg har savnet å skrive ny del! Utrolig glad for at dere leser!

"Det var godt", sa jeg etter at jeg hadde spist opp burgeren min. "Glad du likte den", svarte Jason som hadde grillet. "Og det har seg sånn at vi skal på et oppdrag til fredag, altså om to dager", sier han og ser nøye på meg. "Hva med det?" spør jeg og ser rart på han. Øynene våre møtes, men jeg trekker dem vekk. "Du må være her alene og jeg håper at du ikke gidder å prøve og rømme", sier han og ser strengt, men samtidig mykt på meg. Nesten som han bekymrer seg. "Slapp av, jeg har forstått hvor farlig det er", sier jeg og mener det. "Det er best for deg, for hvis du er borte når vi er tilbake så skal vi få deg tilbake uansett hva", sier han alvorlig, snur seg og går.

Det var blitt kvelden og jeg hadde lyst ut. Jeg banker på døren til Toby og venter til han åpner. "Er det noe?" spør han og kikker nysgjerrig på meg. Jeg ser med en gang at han har grått. "Hva har skjedd?" spør jeg og gir han en lett klem. "Ikke noe! Hva lurte du på?" spør han og gnir seg i øynene med knyttnevene. "Jeg lurte bare på om du kunne åpne opp utgangsdøren for meg, jeg trenger luft?" svarer jeg og går et lite skritt bakover. "Skjer ikke", svarer han og lukker døren hardt. Hvem skal åpne nå? Jake kommer aldri til å gjøre det for meg, han hadde blitt som bekymret hvis jeg hadde spurt om å være ute alene. Kanskje Jason, nei, han tror bare at jeg kommer til å rømme. Det er vel verdt sjansen.

Jeg går bort til døren og banker på. Litt senere åpner han døren i bare joggebukse. "Å, er det deg?" spør han, men skjønner at det ikke var meningen at jeg skulle svare. "Jeg lurte på om du kunne åpne døren?" spør jeg og ser litt ned i bakken. "Til rommet ditt? Den kan du jo åpne selv", sier han og ser rart på meg mens han henger på dørkarmen. "Ikke den, utgangsdøren", sier jeg og ser bedende på han. "Så du har planer om å rømme?" spør han og ser jeg sint på meg. "Nei, jeg trenger bare litt luft, jeg lover", sier jeg og ser mer bedende på han. "Okey, men da skal jeg bli med, avtale?" spør han. "Greit", sier jeg enkelt. Han drar på seg en t-skjorte som lå på. Senga og går foran meg ned til gangen. Han legger fingeren på scanneren og jeg hører det kjente bzzz-et. Raskt åpner han døren og går ut foran meg. Han sier ingenting, bare følger etter meg ned mot stranden. Til høyre på stranden ser jeg en liten brygge og retter kursen mot den.

Vi satt på tuppen av brygga med de bare føttene i vannet. Plutselig bestemmer jeg meg for at jeg vil bade. Jeg reiser meg opp, vrenger av meg t-skjorta og shortsen og stuper uti. Det kalde vannet møter kroppen min, det kalde vannet fulle av hemmeligheter. Jeg snur meg som Jason som har vrengt av seg skjorta og buksa og stuper uti foran meg. Han kommer opp av vannet rett foran meg og studerer kroppen min gjennom det klare vannet. Kroppen min i bare undertøy. Kroppen hans i bare bokser. Mmm. Hvorfor tenker jeg sånn? "Hva var det for noe?" spør han og ler. "Jeg fikk lyst til å bade", sier jeg og ler sammen med han. "Så det", sier han og spruter litt vann på meg. Jeg spruter tilbake og vi starter en enkel vannkrig. Han kommer nærmere og jeg begynner å svømme vekk fra han mens jeg ler.

"Ikke prøv deg", sier han og tar tak rundt hoftene på meg mens han ler. Det kiler rundt hoftene mine der han holder og jeg stopper å svømme. Han snur meg rundt sånn at vi ser hverandre i øynene. Vi lener oss mot hverandre og leppene våre møtes. De passer perfekt til hverandre. Raskt trekker jeg meg vekk. "Dette er feil", sier jeg. Og han tar vekk hendene fra hoftene mine. "Unnskyld", sier han. "Du trenger ikke unnskylde deg, det er min feil, er det glemt?" spør jeg. "Ja, hvordan går det egentlig? Etter det som har skjedd med faren din?" spør han forsiktig. Faren min? "Har det skjedd noe med han?" spør jeg og er redd for svaret. "Har ikke Toby sagt det?" spør han overrasket. "Sagt hva?" spør jeg redd. Jeg lurer på hva som har skjedd selv om jeg innerst inne vet det.