Fortjener alle tilgivelse?

Kap.19

"Ja, Scarlett han er død", sa Jason og jeg kjente at tårene begynte å renne. Hvorfor måtte dette skje med meg? På under en uke hadde faren og kjærsten min dødd. I tilegg hadde jeg vært utro mot Jake, fordi jeg hadde kysset Jason. Hvorfor hadde jeg egentlig kysset Jason?

"Går det bra?" spurte Jason og vekte meg fra tankene mine. Gikk det egentlig bra? "Jeg vet ikke", sa jeg med den hese stemmen jeg fikk av å gråte. Han trakk meg inntil seg og strøk meg opp og ned på ryggen. Tårene mine lagde en stor flekk på den hvite t-skjorta hans.

"Det er ikke meningen å gjøre t-skjorta di våt", sa jeg lavt inn i skulderen han. "Slapp av, det går fint", sa han og lo lavt av meg. Jeg trakk meg forsiktig bort fra han og tok et skritt bakover. "Hvem skøyt han?" spurte jeg lavt og fikk øyenkontakt med han. Han så nervøs ut da han skulle til å svare.

"Jeg vet ikke, jeg så ikke hvem av dem som skjøt, unnskyld", sa han og slapp øyenkontakten med meg. Hva var det med han? "Åh", svarte jeg bare. Hvorfor sa han unnskyld hele tiden? Det var jo ikke han som hadde skutt Jake, det var en av guttene i den andre gjengen. Hvorfor skulle egentlig Jason skutt Jake, de er jo i samme gjeng?

Jeg lå med hodet ned i puta mi og gråt. Tårene strømmet ut av øyene mine og gjorde puta mi våt. Det var ikke like behagelig som å gråte inn i skulderen til Jason, men det var bedre enn ingenting. Hvorfor tenker jeg sånn?

Jeg stelte meg og la meg til å sove, selv om jeg sikkert ikke kom til å klare det. Hver gang jeg lukket øynene så jeg for mg Jason når han fortalte at Jake var død.

Jeg og Jake holdt på å løpe ut av huset, men gjengen fulgte etter. Plutselig hørte jeg en pistol bli avfyrt og Jake falt ned på bakke bak meg. Jeg satte meg ned på knærne ved siden av han og brydde meg ikke om at det sto en gjeng med pistoler ved siden av. Jake var død. Jeg løftet kroppen hans opp og holdt han inntil meg. Den døde kroppen hans. "Du kan ikke være død!" ropte jeg mens jeg hulket og vugget fram og tilbake på knærne mine.

Da våknet jeg fra drømmen min og satte meg raskt opp. Toby satt ved siden av meg på senga og studerte meg. "Hva gjør du her?" spurte jeg tørket meg i pannen med håndbaken. "Jeg hørte at du ropte, så jeg kom. Hadde du mareritt om pappa? Jason fortalte meg at han hadde sagt det" spurte han. 

"Nei, det var om Jake. Og hvorfor skulle du brydd deg om jeg hadde mareritt om pappa? Du gadd jo ikke en gang fortelle meg at han var død. Det var Jason som fortalte meg om pappa og det var Jason som fortalte meg om Jake", sa jeg skarpt til han. Jeg var sur på han selv om jeg egentlig ikke ville. Han hadde jo mistet faren sin han også.

"Jeg bryr meg fordi du er søsteren min", sa han og smilte svakt. "Og jeg er lei for at jeg ikke fortalte det, men jeg klarte ikke", la han lavt til. "Det er greit, jeg forstår. Jeg hadde sikkert ikke klart det med en gang jeg heller", sa jeg og trakk han inn i en klem.

Jeg hadde kledd på meg en olabukse med hull i og en grå hettegenser siden det regna ute. Trist vær til en trist dag. Jeg syntes i hvertfall at dagen er trist siden Jake er død.

Jeg gikk ned på kjøkkenet og ordnet meg en skive med baconost på. "Går det bra med deg?" spurte Jason da han kom inn på kjøkkenet. "Det går helt fint", svarte jeg og mistet tuben med baconost på gulvet. Jeg bøyde meg ned for å pelle den opp, og det gjorde tydeligvis Jason også. Hoden våre smalt inn i hverandres og jeg reiste meg kjapt opp. Hånden min gikk automatisk opp til der hvor jeg skallet. "Au", sa jeg og rødmet da Jason reiste seg opp. "Går det bra med hodet ditt, da?" spurte han og smilte forsiktig og rakte tuben med baconost mot meg. "Ja, alt går bra med meg", svarte jeg og tok i mot baconosten.

Jeg gikk opp med brødskiven i hånden. Orket ikke sitte inne på kjøkkenet å spise med de andre. Da jeg åpnet døren sto noen jeg aldri trodde jeg kom til å se foran meg. Jeg slapp brødskiven ned i gulvet og sto bare og stirret. Er det virkelig sant?