Fortjener alle tilgivelse?

Kap.24

Med en gang jeg kommer hjem overser jeg Jason og går opp på rommet mitt. Klokka var jo snart midt på natta uansett. Jake ligger ikke i senga mi lenger- han har sikkert lagt seg i sin egen- men Toby sitter der. Det var en stund siden jeg hadde pratet med han. Akkurat nå følte jeg at ingenting var galt mellom oss selv om vi ikke hadde pratet med hverandre på en stund. Jeg var ikke sur på han for det med pappa en gang. Jeg forsto han.

Jeg setter meg ned i senga ved siden av han. "Du vet at du roter med følelser han ikke har hatt på lenge?" spør Toby og ser seriøst bort på meg. "Hva mener du? Snakker du om Jake?" spør jeg tilbake. Følelser han ikke har hatt på lenge. "Du roter med hjertet hans, med Jason sitt."

Hjertet mitt begynner å banke fort når han nevner Jason. Hva vet han egentlig om meg og Jason? Bare en måte å finne ut av på... "Hva snakker du om?" Jeg later som at jeg ikke skjønner noen ting. "At du er forelsket i Jason. Det er helt åpenbart og det er dårlig gjort ovenfor Jake. Han vet ingenting om dere to, det er enten han eller Jason. Og jeg sier det bare en gang, hvis du velger Jason, vær forsiktig." "Ehh." Jeg aner ikke hva jeg skal si. Broren min hadde nettopp tatt du-må-velge samtalen til meg. Hvis det i det hele tatt var en spesiell samtale.

"Okey", sier jeg etter en stund med stillhet. "Og du er advart, ikke kom til meg når han knuser hjertet ditt", sier han og går ut av rommet mitt. Det renner en tåre nedover kinnet mitt, men jeg bare tørker den vekk. Orker ikke gråte nå. Hvem er det jeg skal velge? Jason? Jake? Hvem er jeg mest glad i?

Døren min åpner seg forsiktig og fjeset til Jason kommer til syne. Han lurer sikkert på hvorfor jeg hadde oversett han. "Er det noe?" spør han lavt og lukker døren sakte bak seg. "Hvorfor har du ikke fortalt meg det? Du får med i stedet til å falle for deg!" skriker jeg til han og det ser ut som han blir slått av ordene mine. Han skjønner hva jeg snakker om, men han lyver for det. "Hva mener du?" spør han akkurat som jeg spurte Jake om i stad. "Du kidnappet meg", hikster jeg og tårene begynner å renne. "Det var for at du skulle være trygg", sier han og tar et skritt nærmere meg. "Du vet at jeg ikke snakker om denne gangen, din idiot, det vet du himla godt", skriker jeg til han og tårene mine lager seg en sti nedover kinnene mine og drypper fra haken min ned på gulvet. Det danner seg en liten dam der. "Når prater du om da?" spør han og tar enda et skritt nærmere meg.

Det var deilig å få ut alle følelsene og spørsmålene jeg hadde oversett når vi kjørte vannscooter. "Da du var 15, jeg var 13, hvorfor?" jeg sier det siste lavt og hikster. "Jeg vet ikke", sier han med en trist stemme og sukker.  "Du har vel en grunn", sier jeg og tørker vekk tårene fra fjeset. "Må man alltid ha en forklaring? Jeg har vært så åpen med deg i det siste at du burde tåle å ikke vite dette, du vil ikke vite det", sier han med en bedende stemme. "Ja, man burde ha en forklaring", sier jeg og snur meg med ryggen mot man. 

"Bare hold deg unna meg, glem at jeg eksisterer, og glem alt vi hadde, eller det jeg trodde vi hadde som tydeligvis bare var en løgn", sier meg mellom hikstene mine. Vi var ikke sammen en gang, og jeg ba han om å glemme det vi hadde. Hva hadde jeg rotet meg oppi?

Passet å stoppe der, ellers så hadde jeg skrivd lenger del! Håper på å få skrivd en ny del i morgen!