Fortjener alle tilgivelse?

Kap.25

Aldri trodd at så mange kom til å lese denne boken. Jeg startet bare på den fordi jeg plutselig fikk lyst og hadde ingen plan for den. Det har jeg fortsatt ikke... :-) Lurte bare på hva dere vil at skal skje videre?

Dagene gikk og det hadde gått en uke siden jeg sa til Jason at han skulle glemme meg og overse meg. Vi hadde oversett hverandre hele denne uke, eller jeg hadde oversett han. Han prøvde hele tiden å få meg til å prate til han, men jeg bare så vekk fra han. Som til morran da han tok maten min, men jeg gikk bare og lagde meg ny mat. Uten ett eneste ord til han.

Jeg hadde vært sammen med Jake de siste dagene i stedet. Vi gikk turer-ikke at han gikk så mye, det var mer humping fordi han hadde så vondt- langs strandkanten. Han måtte trene seg opp.

Jason fulgte etter meg hvis jeg var alene og prøvde å snakke til meg. Eller han prøvde ikke snakke til meg, han klarte det, men han prøvde å få meg til å snakke til han. Det var ingen som ville trene med meg, unntatt Jason da, så jeg måtte trene alene. Jeg klarte meg helt fint for det. Traff blinken hele tiden og traff midten oftere og oftere med pistolen. Musklene mine begynte å bli større, noe som betydde at jeg var blitt sterkere. Mye sterkere faktisk .

Jeg stoppet da jeg hadde gått ned trappen og så meg til venstre. De dagene eller ukene jeg hadde vært her, jeg holdt faktisk ikke telling, hadde jeg ikke tenkt på det en gang. Jeg kikket på trappa på andre siden av gangen. Hvordan kunnet jeg ikke ha tenkt på den? Jeg ser meg til siden for å sjekke at ingen ser på meg og går bort til starten av trappa. Hva kan det være der oppe? Jeg tar et skritt, og enda et, og så hopper jeg på annenhvert trappetrinn, stille, opp resten av trappa. Hodet mitt vender raskt bak meg for å sjekke om noen har fulgt etter meg. Får jeg egentlig lov til å være her? Definitivt ikke, da hadde vel noen vist meg hva det var her oppe. Jeg ser innover gangen fra toppen av trappa. Noen meter foran meg er det en hvit dør Det er ikke noen dører på høyre eller venstre side før det.

Jeg går fram til døra og ser at det bare er en helt vanlig lås på døren. Altså kan jeg pirke den opp. Jeg løfter hånden min raskt opp i håret og leiter etter de to lusespennene jeg satt i håret til morgenen. Hånden min finner dem raskt, og jeg drar dem ut av håret. Jeg begynner å pirke med dem, og etter hvert hører jeg et klikk. Kjapt ser jeg bak meg en gang til, før jeg legger hånden på metallet, presser det ned og skyver døren framover.

Plutselig hører jeg kremting bak meg. Jeg var blitt avslørt. Blikket mitt møtte Jason sitt sinte blikk. "Hva fader driver du med? Skjønner du ikke at hvis en dør er låst så skal du ikke inn, bortsett fra til rommet ditt og sånn?" spurte han irritert. Jeg lot vær å svare, brukte stillheten til å sette inn spennene i håret uten å se på han. "Se på meg", sa han roligere, men jeg lot som jeg ikke hørte han. Han løftet hånden sin, la den under haken min og presset den litt opp sånn at jeg så på han. "Hvorfor?" spurte han lavt og jeg skjønte at han ikke snakket om døra. Jeg ville ikke svare han, jeg ville ikke en gang prate med han. Han hadde kidnappet meg, og han fortalte det ikke, ikke en gang da vi hadde kysset første gangen og det var tydelig at jeg begynte å få følelser for han. Hvem gjør det? Jason. Jason, gjør det.

Jeg lukket døren jeg hadde pirket opp uten å kikke inn. Jason hadde bare blitt sur uansett hvis jeg så. Jeg går forbi han og ned trappen. Orket ikke prate til han, vi hadde bare endt med å rope til hverandre, tror jeg. Jeg kan ikke noe for at jeg er nysgjerrig og lurte på hva som var der inne. Egentlig følte jeg meg sinna. Jeg var ikke helt sikker på hvem jeg var sinna på eller hvorfor jeg var sinna, men jeg hadde en stor følelse av at jeg var sinna på Jason fordi jeg ikke rakk å se hva som var der inne, og fordi han ikke holder seg unna meg når jeg har bedt han om det.

Jeg gikk det eneste stedet jeg følte at jeg kunne på ut sinnet mitt på. Slå det ut av meg. Treningsrommet.