Fortjener alle tilgivelse?

Kap.13

Jippi, fikk Internett! I'm back! Håper på fler enn en del i løpet av uka fordi jeg elsker å skrive til dere. Hadde vært hyggelig hvis folk som leser tok seg noen sekunder til å vote og kommentere hva dere synes om det jeg skriver! Alt jeg ville si, så her kommer det du del!

"Vi har henne her fanken meg her for å holde henne trygg, ikke slenge henne til ulvene ved å la henne bli som oss!" ropte Jason med et sprut rødt ansikt. Han måtte virkelig være sint. "Jeg sa at hun kanskje kunne få bedre selvsikkerhet ved å holde seg bak en pistol og en gjeng eller no sånt", sa han lavt og tittet forsiktig bort på meg. "Er du blind av kjærlighet eller? Siden du ikke skjønner at du setter henne ut for fare?" spurte han hardt og pekte bort på meg når han sa henne. Nå var det min tur til å bryte inn.

"Han lyver. Det var min idè. Jeg sa at jeg ville drepe Alex og jeg har ingen andre ting å gjøre, så jeg tenkte jeg kunne bli kriminell. Akkurat som dere", løy jeg og smilte et stort fake smil til dem. Hva er det jeg tenker med egentlig? Hvis jeg hadde vært som jeg var før jeg kom hit ville jeg aldri tenkt på å bli kriminell en gang. Det er noe av det verste jeg vet om. Det var hvertfall det.

"Scarlett, jeg liker ikke denne idèen", sa han lavt. "Vil du at jeg skal bli glad? Da lar du meg drepe Alex", sa jeg irritert til han. Jeg ville drepe han som hadde gjort dette til meg, og de som hadde kidnappet meg for noen år siden også. "Vi kan lage en deal, Okey?" spurte han. Jeg nikket forsiktig på hodet. "Du trener, og når du er klar dreper du Alex, men etter det slutter all kriminalitet for deg", sa han. Og jeg finner ut hvem som kidnappet meg for noen år siden og dreper dem i all hemmelighet, la jeg til inne i meg.

Jeg var i gang med treningen, som ikke var alt for hard siden jeg fortsatt var svak. Det var bare jogging på tredemølle. Jake satte farten litt og litt opp til jeg var på det forteste. Da jeg hadde jogget i en halv time på dette raskeste tok jeg meg litt vann. "Jeg tror det er nok for i dag. Du kom hjem i går og jeg vil ikke utslite deg helt, men at du skal bygge deg opp til å bli sterk igjen", sa jeg og legger en hånd på ryggen min. "Okey", sa jeg og følger etter han opp trappene. Der skiller vi lag og går til hvert vårt rom. Jeg tar en rask dusj og kler på meg en shorts og en hvit singlett.

Jeg går rolig ned trappen uten å lage en lyd. Alle guttene, til og med Jake, prate lavt sammen inne i stua. Jeg gikk så nærme jeg kunne uten å bli sett, håpet jeg, og lyttet for harde livet. "Hun må ikke få vite noe", hører jeg Toby si. Hva er det jeg ikke skal vite? "Vi må være forsiktige, ikke gjør noe så hun skjønner det", sa Jake og kikker seriøst på alle sammen. "Hvis hun virkelig har lyst, så gjør hun det. Hun kan bli skikkelig sur og da har hun gjort det på et knips", Toby snakker igjen. Hva er det jeg skal bli skikkelig sur for? Og hva er det jeg da kan ha gjort på et knips?

Jeg lister meg raskt opp til rommet mitt. De hadde begynt å reise seg fra sofaen, så jeg måtte være rask. Da jeg kommer inn, finner jeg fram en tom notisblokk i skuffen og skriver på forsiden med stor skrift PRIVAT. Litt lengre ned skriver jeg Dagbok i håp om at de bare tror jeg skriver masse jentekliss i den. Og da hvis de finner den, noe jeg ikke håper dem gjør, ikke gidder å åpne den og lese. Jeg går noen siden lenger bak i blokken og begynner å skrive overskrift. Hemmelig prating, er den beste overskriften jeg kommer på. Jeg er så dårlig på å finne på overskrifter og sånn. Når jeg har skrivd alt jeg har hørt dem si, legger jeg den under madrassen i fotenden i håp om at de ikke finner den der.

Jake kom inn på rommet mitt noen sekunder senere. Han kysser meg på leppene, men jeg kysser han ikke tilbake. "Er det noen galt?" spurte han og kjærtegnet kinnet mitt med hånden sin. "Nei, er bare litt sliten", lyver jeg og trekker meg litt unna han. "Tenkte jeg skulle ta en liten lur", legger jeg lavt til. "Vil du at jeg skal være her?" spurte han og ser meg inn i øynene. "Nei, du trenger ikke", sa jeg og han går bort til meg. Helt inntil. "Sov godt", sa han med en lav og søt stemme, før han kysset meg lett på pannen.

Han går ut av rommet og jeg setter meg ned på sengen. Jeg var faktisk sliten, så jeg skulle faktisk ta en lur. Det var deilig å legge seg ned i sengen. Skulle egentlig ønske jeg hadde noe å lese, tenker jeg. Kanskje det ligger noe i en av skuffene i skrivepulten. Den første lå det ikke noe bok i, ikke den andre heller, men i den tredje lå det noen bøker som så ut til å være i serie. Jeg leser tittelen på den første boka. Divergent. Det er ikke sikkert den er bra, men jeg elsket å lese, og akkurat nå hadde jeg veldig lyst til å lese.

Jeg blar til jeg kommer til der 1.kapittel starter og begynner å lese. Første setning var: Hjemme hos oss har vi et speil. Og jeg satt og leste en liten stund, den var faktisk ganske bra så langt jeg hadde kommet. Etter hvert sovnet jeg med boken i fanget.