Only one of the other

Sykebesøket

Oscar og jeg kjører så fort vi bare kan til sykehuset. Hvordan klarte Ogge dette. Han er jo så forsiktig når han kjører. Han er den mest forsiktige personen jeg har møtt noen gang.

Vi kommer fram til sykehuset og finner en parkering før vi hopper av og løper inn til resepsjonen. Bak skranken sitter en dame på rundt 30 med lyst hår og blå øyne. Jeg ser bort på Oscar at han synes hun var ganske pen. Men samma det, er ikke det du skal tenke på nå. Jeg dytter borti Oscar for at han skal komme til seg selv igjen og han kan starte å snakke.
"Hei. Vi må få kommet inn. Kompisen vår er der inne."
"Hva heter han?"
"Oscar Molander."
Det var veldig rart å høre at Ogge heter Oscar. Jeg er alltid vandt til å høre han som Ogge. Merkelig, men jeg vet jo godt at han heter Oscar. Men var virkelig merkelig.
"Det er desverre ingen her under det navnet." Sier damen bak skranken trist og bare ser på oss.
"HÆ? Jammen han er jo her." sier jeg fortvila. "Hva gjør vi nå Oscar? Ogge er jo her. Er jo ingen andre sykehus i nærheten så er jo ikke noe annet sted han kan være."
Oscar bare ser på meg med et tenkene blikk.
"Selfølgelig." Sier han og slår i skranken før han ser på damen igjen. "Søk opp Oscar Hans Olof Molander."
"What?" Sier jeg og ser spørrende på Oscar.
"Oscar Hans Olof. Det er hele navnet til Ogge."
"Er du seriøs med meg?"
"Ja. Hva trodde du?"
"Jeg har aldri hørt at han heter noe annet enn Oscar."
"Han liker ikke Hans Olof så er ikke rart du ikke har hørt det."
"Undskyld?" Sier damen bak skranken forsiktig.
Både jeg og Oscar ser rett på damen og venter på at hun skal si noe mer.
"Han ligger på rom 137. Jeg kan vise dere vei."
"Neida. Ellers takk. Vi finner veien selv. Tusen takk." Sier Oscar før han tar meg i hånda og starter å løpe inn i korridoren.

Det rommet kan jo ikke være så vanskelig å finne da. Er jo i 1. etasje og kan ikke være så langt unna. Jeg leser på dørene og ser at vi er ved 130-135.
"Oscar. Kan ikke være langt unna. Må være den døren der borte." Sier jeg og peker på døren litt lenger bort.
Vi går fram til døren og stopper opp. Vi ser på hverandre og fletter fingrene våre sammen før vi banker på døren. Etter noen sekunder kommer Omar ut døren og vi slenger oss rundt halsen på han.
"Hvordan går det?" Spørr jeg.
"Dere kan jo se selv." Sier Omar og lukker opp døren helt.
Jeg ser Marina sitte i sengen sammen med Ogge og Felix sitter på stolen ved siden av. Jeg går sakte bort til han og vet ikke hva jeg skal gjøre når jeg ser han. Jeg trekker meg nærmere intill Oscar slik at han tar armen rundt meg.
Ogge ligger fredelig i sengen og sover mens han har masse ledninger festet i seg. Og annsiktet hans er fult av små kutt og øyet hans er veldig håvent. Å se Ogge ha det sånn som dette er virkelig ikke noe hyggelig. Var jo ikke dette som skulle hende. Vi 5 skulle jo være på senteret og shoppe i dag, vi skulle ikke ende opp på sykehuset.

"Går det bra med deg?" Spørr jeg Marina før jeg gir henne en klem.
Hun bare trekker på skulderene før hun legger seg ned ved siden av Ogge igjen. Jeg har aldri sett Marina sånn som hun er nå. Det er helt forferdelig å se henne sånn her. Ting skal ikke være sånn. Alt skulle være så perfekt. Jeg merker to armer kommer rundt midjen min. Jeg ser ned og ser at det ikke er Oscar sine hender. Jeg ser opp og ser Felix stå lent over meg med hode på skulderen min. Jeg lener hode mitt på hans hode og jeg merker tårer komme fram. Jeg hadde ikke trudd at jeg skulle gråte. Det er ingen andre som gråter. Jeg ser mot Ogge og ser hvor fredelig han sover. Ser ut som om han ikke merker noen ting, bare utseende hans som er blitt redusert.
"Går det bra med alle?" Sier plutselig en dame veldig stille.
Alle sammen ser mot damen i hvite klær som er kommet inn på rommet.
"Hvordan går det med Oscar?" Spørr Omar trist.
"Går greit. Han er veldig forslått. Han har fått kraftig hjernrystelse, og brudd i hode og håndledd. Han må opereres for skaden i hode. Hånda er grei, han får en liten bandasje. Men det er ikke noe alvorlig. Jeg har ringt foreldrene hans og de vet alt, de er på vei hit nå. Vi vet ikke hvordan opperasjonen kommer til å bli men han blir oppererert så fort som mulig."
Alle bare ser på hverandre og ser videre til Ogge som ligger der.
"Når er det han våkner?" Spørr Oscar.
"Han kan våkne når som helst. Vi gav han bare medisiner når han ble hentet. Men han våkner om kanskje 10-15 min."
"Det gjør fortsatt ingen ting om vi er her?" Spørr Marina.
"Neida. Men helst ikke komme flere inn. Men jeg har forstått at dere er veldig gode venner. For dere 5 var de første Oscar spørte etter når han ble hentet."
Vi andre sier ingen ting. Bare smiler til hverandre og holder hverandre i henda.

Tiden gikk og Ogge hadde fortsatt ikke våknet. Begynner å bli litt bekymra nå, tenkte jeg når jeg så bort på Ogge som fortsatt lå og sov helt rolig. Omar og Oscar hadde gått ut for å hente noe å drikke mens vi andre 3 fortsatt var inne hos Ogge. Marina lå fortsatt ved siden av Ogge og det så faktisk ut som om også hun hadde sovnet.
"Marina har sovna tror jeg." Sa jeg stille til Felix.
"Ja, hu har det. Det skjønner jeg godt. Skjer jo ikke noe action her i det hele tatt da."
"Joda. Snart kommer det til å skje noe. Han våkner jo opp snart."
"Ja får da virkelig håpe det."
"Hva mener du med det?"
"Tenk om han ikke våkner da!"
"Han er jo ikke dø heller da. Hjerte hans slår jo."
"Joda."
"Nå må du slutte å være så negativ. Du er alltid negativ når det kommer til sånne ting. Ta å gå ut å ring Oline eller no istedenfor. Så kan hu få deg i bedre humør."
"Ja kanskje jeg skal gjøre det."
Noe mer sier vi ikke til hverandre før Felix går ut døra for å ringe Oline.

"E. E, e, Edel?" Hører jeg en person stamme fram med en veldig hes stemme.
Jeg snur meg rundt og ser at øynene til Ogge er halvveis åpne.
"Hei Ogge."
"Hvor er alle de andre?" Spørr han.
"Marina ligger rett ved siden av deg. Omar og Oscar er å kjøper drikke og Felix ba jeg nettop om å gå ut å ringe Oline."
"Åja. Hvor er sykepleierne?"
"Hu ene var innom her for 10 min sia sirka. Hun sa at du kommer til å måtte opperere. Vi vet ikke helt når men hun sa hun skulle komme tilbake når du våknet opp."
"OGGE!" Hører jeg bak meg. Jeg snur meg og ser Oline, Karina og Hannah komme inn i rommet. Jeg reiser meg fort opp og går mot jentene.
"Wow. Stopp en halv nå. Hvorfor er dere her?" Spørr jeg sjokkert.
"Vi vil se kompisen vår da. Halloo." Sier Oline til meg og gir meg skikkelig bitchblikk.
"Beklager. Men dere kan ikke være her."
"Det kan ikke du bestemme." Sier Hannah.
"Ehmm. Jo desverre jeg kan visst det. For det sa sykepleierne til meg i sta at vi kan bare være 5 stykker her inne."
"Åja. Men dere er jo bare tre stykker her."
"Kan dere ikke bare gå. Sykepleierne sa at vi er de eneste som får komme hit. Meg, Marina, Oscar og Omar er de eneste Oscar spørte etter når han ble sendt i sykebilen."
"Oscar? Er det ikke Ogge som er syk?" Spørr Karina undrende.
"Tuller dere med meg nå?"
"Hva mener du?" Spørr Oline.
"Bare kom dere ut. Og hvis dere skal møte noen på sykehuset så husk til neste gang å lær dere navnet til personen dere skal til."

"Dere?" Sier sykepleierne stille når hun kommer inn i rommet.
Vi alle ser mot henne og venter i spenning på hva hun skal si.
"Oscar har fått en operasjonsstue nå. Så vi tenkte at vi tar han med dit nå."
"Hvor er det vi kan være i mellomtida?" Spørr Marina redd.
"Dere kan være med å følge Oscar inn til avdelingen. Men dere får ikke være med inn men dere kan sitte i dette rommet hvis dere vil."
Vi alle bare nikker. Før vi snur oss til Oscar som smiler til oss.
"Det kommer til å gå bra folkens. I'm strong. Jeg er ikke som alle de andre. I'm not just one of the others."
"Hvem av de andre?" Spørr Felix.
"Andre mennesker som har vært i bilulykker. Alle pleier jo å dø. Jeg er ikke en av dem."
"Du er så rar. Veit du det?" Sier Oscar.
"Rimelig klar over det ja."

"Nå kan dere ikke være med inn lenger. Jeg skal komme tilbake til dere så fort operasjonen er ferdig eller med en gang vi vet noe som helst." Sier sykepleierne til oss.
Vi alle går fram til Ogge og gir han en klem hver før vi steller oss og ser på at han blir kjørt videre inn i et rom.
"Håper alt går bra med han." Sier Marina redd.
"Alt kommer til å gå så bra. Det er Ogge. Han er sterk. Og da må vi være like sterke sammen."
Sier Oscar og smiler til oss før han leder oss inn til en gruppeklem.