Only one of the other

Nervevrak

"Jeg klarer ikke dette her OG." Hvisker jeg til han når Oscar kommer nærmere.
"Det går bra. Uansett hva som skjer har du han som venn."
Hvorfor må både Marina og Oscar ha så steinannsikt? Jeg klarer ikke dette. Jeg klarer ikke puste. Jeg føler at alt har gått galt nå. Jeg skulle aldri sagt til noen av dem at jeg var interesert i Oscar. Jeg burde bare ha droppet det og holdt det for meg selv. Jeg kunne klart å kommet meg over han hvis ingen hadde vist om det. Eller hadde jeg? Han er jo bare så perfekt. Kinnbena, de blå øya, det lyse fluffy håret, de perfekte manlige henda hans. Alt er bare så perfekt med han. Han er så oppmerksom på alt mulig, beskyttende, bryr seg om meg, bruker tid på meg. Jeg trenger en sånn en i livet mitt. Jeg er så redd for at jeg har mistet han for alltid. Jeg er redd jeg har mistet hele gjengen min, at jeg må finne en ny en, bare fordi Oscar ikke liker meg.
"Edel? Kan vi snakke?" Sier plutselig Oscar og river meg ut fra mine egne tanker.
"Ehmm... Ja... Skal vi gå ut?"
"Ja, eller så hvis du vil kan vi dra hjem til meg? Alle her er jo drita fulle og tror ikke vi får snakka rolig noe sted her."
"Okei... Er det greit jeg bare finner de andre først og sier at vi drar?"
"Jaja! Jeg setter meg bare i bilen jeg."
"Okei, kommer ut snart."

Jeg går inn i stua og prøver å finne Felix. Han er den som kan klare å roe meg ned. Jeg klarer nesten ikke puste, jeg er så redd. Han er jo ingen steder å finne, hvor er det blitt av han? Jeg går litt lenger inn i huset og ser Felix stå på kjøkkenet med en jente. Jeg ser litt nermere og ser det er Synne. Akkurat nå har jeg ikke tid til å vente på at de er ferdig med å snakke. Jeg løper inn på kjøkkenet og roper på Felix. Felix snur seg og åpner armene sine så jeg kan løpe inn i dem.
"Hva skjer? Bare å snakke nå. Altså jeg kommer kanskje ikke til å huske dette i morra men jeg hjelper deg anyway."
"Haha... Greit... Nei Marina har sagt alt til Oscar og nå vil Oscar at vi skal dra hjem til han for jeg og Oscar er de eneste her som er edrue, så det er ikke lett for oss å snakke her."
"Nei du det skjønner jeg. Men du skjelver jo i hele kroppen."
"Ja, jeg er redd. Han hadde så steinannsikt. Jeg er redd alt er over. Jeg er redd jeg må finne meg nye venner. Redd jeg blir alene."
"Wowow. Stopp litt nå. Nye venner? Hva får deg til å tro det?"
"Jeg er redd dere ikke vil være med meg fordi det bare blir kleint siden jeg liker Oscar og alt sånn."
"Slapp helt av Edel. Vi kommer ikke til å droppe deg for det om. Vi har jo ikke droppa å være venn med Marina selv om hu liker Ogge. Ta det helt med ro. Alt ordner seg. Okei?"
"Okei.... Takk... Nå skal jeg ikke forstyrre dere lenger. Kos dere."
"Takk du også." sier Felix til meg før han klemmer meg igjen og kysser meg på hode.
Jeg går inn i stua igjen og finner Omar, Marina og OG. Alle gir meg en støttende klem. Jeg blir redd når alle har steinannsikt. Marina har jo helt sikkert fortalt dem hva Oscar har sagt. Jeg liker ikke dette i det hele tatt. Jeg vil bare synke ned i jorda og bli borte.

Jeg går ut i gangen og tar på meg skoa og jakka. Alt føles så stort. Jeg føler meg så liten her. En bitte liten jente i en stor verden. Jeg finner jakken min og starter å gå sakte ut. Føles som tiden står stille. Føler ikke at noe skjer. Nei nå Edel må du skjerpe deg, du er veldig dramatisk nå. Ikke tenk sånn. Alt skal gå bra. Det er kanskje ikke verdens undergang hvis han ikke liker deg. Ja han blir just like one of the other. Men dere kommer fortsatt til å være venner. Bare ta deg sammen, gå ut i bilen, vær med han hjem og snakk ordentlig med han.

Jeg går til bilen og åpner døren.
"Hei." Sier Oscar når jeg har fått satt meg inn.
"Hei du." svarer jeg stille og setter på meg selen. Jeg vet ikke hva jeg vil jeg nå. Dette er tortur. kanskje sitter jeg i en bil med personen som liker meg tilbake eller så sitter jeg i bilen med gutten som er just one of the other.
Plutselig merker jeg at hånden min blir dekket over. Jeg ser på hånden min og ser hånden til Oscar over min. Jeg ser på han og smiler skjeft. Han smiler skjeft søtt smil tilbake før han sier:
"Vil du at jeg skal si noe?"
"Jeg vet ikke Oscar. Jeg er bare så redd. Jeg er redd jeg har ødelagt alt."
"Slapp av Edel. Hvis du ikke vil at jeg skal si noe enda så kan jeg vente. Jeg er hvertfall klar til å snakke når du er klar."
"Bare gi meg litt tid til å få samlet meg."
"Jaja. Ta den tiden du trenger. Jeg går ingen steder. Det er jo jeg som kjører så."
"Takk."

Bilturen ble veldig lang. Jeg klarte ikke enda å høre hva det var han tenkte. Alt jeg ville var bare å komme meg hjem til han og legge meg i sengen hans og sove og håpe alt dette bare var en drøm. Hvorfor kunne det ikke bare en absurd drøm. Også når jeg våkner så kjenner jeg ikke guttene i det hele tatt. At de kanskje er et kjent boyband alikevell som de burde være, og at jeg bare er en fangirl som drømmer om at jeg kjenner dem. Det hadde vært best nå, men så heldig tror jeg ikke at jeg får være.
"Edel, vi er framme."
"Åja..." Jeg tar sv meg selen og går inn i huset og tar av meg jakka og skoa.
"Jeg bare går å låner noe klær av Marina jeg. Orker ikke gå i denne kjolen."
"Jaja, det går helt fint."
"Hei Mia og Johan." Sier jeg til foreldrene til Oscar og titter inn i stua før jeg går opp trappen. Jeg finner rommet til Marina og går inn i skapet hennes siden hun har walk in closet. Jeg finner en joggebukse og hettegenser, jeg tar kjolen min og slenger på sengen før jeg tar på klærene. Jeg går ned trappen igjen og setter meg hos Mia og Johan.
"Hvordan går det?" Spørr Mia
"Det går bra."
"Nei du det ser jeg på deg Edel at det ikke gjør."
"Åå?! Nei assa det er noe som skjer. Men tørr ikke si det til dere."
"Jodaaa! Kom igjen nå. Vi kan kanskje hjelpe deg."
"Off... Dette er flaut, men greit. Jeg liker Oscar og jeg fikk Marina til å si det til Oscar på festen, også spørte han om vi skulle dra hjem så vi kan snakke om det her. Og jeg er ikke klar for å høre hva han tenker enda."
"Du Edel daaa. Så koselig at du liker Oscar. Det var hyggelig å høre. Men du må bare tenke at dere kommer til å være venner uansett hva som skjer. Oscar snakker kjempe mye om deg her hjemme, og han er blitt veldig glad i deg." Sier Mia.
"Ja.. Får vel tro på det da."
"Ja, du det kommer til å gå bra. Uansett om han ikke kanskje liker deg som kjærste vil han ha deg som venn. Du har hjulpet han ganske mye det siste halvåret." Sier Johan og smiler.
"Awww.. Han er søt å da."
"Ja han er det. Jeg syns du skal gå opp på rommet hans og snakke med han jeg." Sier Mia og reiser seg og gir meg en klem.
Jeg klemmer både Mia og Johan før jeg går opp trappen og finner rommet til Oscar. Jeg steller meg utenfor døren hans og trekker pusten dypt før jeg banker på forsiktig.
"Kom inn." hører jeg fra andre siden.
Jeg åpner døren forsiktig og ser inn. Oscar sitter på sengen og driver med mobilen. Han ser opp på meg og smiler før han sier hei. Jeg sier hei tilbake og lukker døren bak meg før jeg går å setter meg ved siden av han på sengen. Jeg ser Oscar dypt i øynene før jeg sier:
"Jeg tror jeg er klar."
"Sikker?"
"Jeg kan aldri være sikker Oscar. Men en eller annen gang må jeg vite det så da er det bedre om jeg får vite det nå."
"Okei. Men kan du la meg da snakke helt ferdig? Ikke avbryt meg mens jeg snakker."
"Okei."
Nå kommer det. Nå får jeg vite hva Oscar føler for meg. Sannhetens time er her. Jeg klarer ikke puste igjen. Jeg merker nervene komme for fult.
Oscar legger sin hånd på min og ser meg dypt inn i øynene før han sier....

/////////////////
1830 lesere :O Takk alle sammen. Sorryy.. Nå blir sikkert en del av dere irritert. :P hahaha. Siden jeg ikke skrev nå hva Oscar mener. Hva tror dere han tenker?
Jeg kommer med neste del i morgen, så slapp av. Blir ikke lenge til neste.
Love you all <3