Only one of the other

Tåke

Jeg sitter i sengen min og bare stirrer ut i rommet. Hva skjedde? Hvor er han? Jeg kan ikke miste han. Jeg vil til pappa. Jeg vil ha klemmen hans. Jeg vil ikke være her. Jeg må på sykehuset, jeg må se han, må snakke med han. Jeg kan ikke bare sitte her p vente på at mamma kommer hjem alene. Jeg er ikke klar.

Jeg reiser meg opp og løper ut av døra. Jeg klarer ikke tenke klart. Jeg må bare dra til sykehuset. Hvordan skal jeg komme meg dit? Jeg har ikke penger, jeg har ingen ting. Plutselig hører jeg noen rope navnet mitt. Jeg snur meg og ser Leander komme løpende mot meg. I refleks snur jeg meg og løper vekk fra han. Jeg løper alt jeg kan.

Etter 15 min med løping ser jeg endelig sykehuset. Jeg kan endelig få se pappa. Jeg kan endelig få klemme han. Jeg løper inn døren og løper til skranken.
«Hvor er pappa?» sier jeg til damen i skranken.
«Hvem er faren din?» spør damen rolig.
«Josh Andersson.»
«Han kan dessverre ikke ta imot besøk.»
«JEG MÅ! DET ER FAREN MIN. LA MEG SE FAREN MIN.»
«Edel?!» hører jeg en si rolig litt lenger bort i gangen.
jeg snur meg og ser mamma stå lengre borte. Jeg løper til henne og løper inn i armene hennes.
«Jeg må se pappa.» gråter jeg.
«Du kan ikke nå.»
«Jeg skal se pappa. Jeg bryr meg ikke om hvordan han ser ut. Jeg skal se han.»
«DU kan ikke.»
«HVORFOR IKKE?!» skriker jeg og river meg ut av armene til mamma.
«Han er død Edel.»
Ordene skjærer seg gjennom meg. Alle følelser blir borte. Plutselig merker jeg at alt blir sart. Jeg hører ingenting rundt meg. Alt er bare piping.

Jeg våkner plutselig og ser rundt meg. Hvor er jeg? Jeg er ikke hjemme. Hva skjedde? Plutselig hører jeg noen åpne opp døra til rommet. Inn kommer Oscar.
«Oscar, hvor er jeg?»
«Du er på sykehuset. Du besvimte i går etter at du fikk beskjeden fra moren din. Så de la deg inn.»
Plutselig husker jeg alt. Er stort tomrom kommer inn i meg og jeg stirrer ut i luften. Jeg fikk ikke sagt ha det. Jeg fikk ikke sagt hvor mye jeg elsker han. Nå er han borte. Jeg får aldri sett han igjen.
«Edel?» Sier plutselig Oscar.
«ja?»
«Jeg elsker deg. Jeg skal være her hos deg hele tiden. Jeg skal hjelpe deg gjennom dette. Vi skal klare oss.»
jeg svarer ikke. Jeg bare snur hodet mitt og ser ut av vinduet.
«Er pappa fortsatt her?» spør jeg uten å snu meg.
«mhm.»
«jeg vil se han i dag.»
« jeg kan snakke med legen.» sier Oscar og kysser meg på pannen før han går ut.

«ER du klar?» spør Oscar meg og tar tak i hånda mi.
jeg ser på ham og nikker lett før jeg tar tak i dørhåndtaket og åpner døren. Når døren åpnes kommer en kald vind rett mot ansiktet. Jeg tar et hardere tak rundt hånden til Oscar før jeg går inn på rommet. Jeg ser et menneske ligge på et bord. Er det virkelig pappaen min? Jeg går sakte bortover og til slutt hiver jeg meg over pappa. Tårene strømmer og jeg klarer ikke gjøre noe.

«Er du klar til å dra?» Spør mamma meg.
I dag skal jeg hjem fra sykehuset. Det er en uke siden pappa ble borte nå. Jeg fikk endelig lov til å dra hjem. Selv om jeg må tilbake på sykehuset en gang i uken for å sjekke om alt går bra med meg. Den siste uken har jeg endt opp med å få panikkanfall flere ganger om dagen og jeg våkner midt på natten av mareritt jeg har om pappa.
Alt jeg klarer å tenke på er hvem er det som har drept pappa? Hvem er det som kjørte rett på han? Den personene kommer jeg til å hate for resten av livet uansett hvem det er.
«Edel?» sier plutselig en stemme til meg og jeg blir revet ut av tankene mine.
«Ja?» sier jeg ut i luften før jeg ser at det er Oscar som står i døråpningen og venter på meg.
«Kommer du?» Sier han rolig.
Jeg smiler til Oscar før jeg går fram til han og tar tak i hånden hans før vi går ut døren og ut til bilen. Det føles så rart å kunne sette seg inn i en bil og vite at jeg ikke lenger skal være innlagt på sykehuset. Jeg kan faktisk få være hjemme igjen. I morgen er det begravelsen til pappa da. Jeg kommer jo ikke til å klare det. Hvordan skal jeg klare å være der uten å få panikkanfall? Jeg kommer til å falle sammen og bare lage problemer for alle som er der. Jeg kan ikke dra dit. Men jeg må jo dra dit, det er min egen far.

«Vil du være med hjem til meg? Eller vil du være hjemme hos deg selv?» Spør plutselig Oscar meg.
«Er det mange hjemme hos deg?»
«Marina, Ogge, Felix og Omar bare.»
«Jeg tror jeg vil være med. Men kan du kjøre meg hjem hvis jeg ikke orker å være der?»
«Selvfølgelig jenta mi.» sier han og gir meg et lett kyss på kinnet før jeg går inn i huset og opp på rommet med tingene mine.
Jeg går til speilet for å se på meg selv. Jeg ser ut som et spøkelse. Likbleik i ansiktet og ikke noe sminke på meg og hettegenser og joggebukse. Herlighet Oscar må virkelig være betatt hvis han synes dette her er pent.

Jeg går ned i stua og sier til mamma at jeg drar til Oscar. Jeg gir henne en rask klem før jeg går ut i gangen og knyter på meg skoa og tar med jakka før jeg går ut til Oscar og setter meg på scooteren hans. Jeg er så glad for at Oscar orker å være med meg på dette her, at han orker å ta hånd om meg når jeg er sånn som jeg er nå. Jeg elsker virkelig den personen her. Det går jo ikke å finne en bedre person enn dette. Det er ingen som kan måle seg med han her.

Etter 10 minutter kjøring er vi endelig hjemme hos Oscar og jeg år av scooteren og tar av meg hjelmen. Jeg står i oppkjørselen og kjenner på luften. Det er deilig å kjenne at luften blåser i ansiktet og jeg føler at jeg er fri. Plutselig merker jeg en ta rundt midjen min og ser opp og ser Oscar ser på meg rett i øynene mine.
«Edel?»
«Mhm?»
«Jeg elsker deg.»
«Jeg elsker deg også.» Sier jeg og snur meg og kysser han.

Oscar åpner opp døren til huset og vi går inn og tar av oss skoene og jakkene og jeg kan høre masse lyder som kommer fra stua. Hva er det som skjer der inne? Jeg orker jo ikke så mye lyd nå. Jeg er syk og svak og orker jo nesten ingen ting før jeg faller sammen og griner. Jeg merker allerede at dette var et dumt valg av meg. Jeg burde blitt hjemme og ligget under sengen og ikke gjort noe. Men samtidig er det viktig at jeg kommer meg ut så jeg ikke blir liggende hjemme hele tiden.
Oscar tar hånden min og vi går inn i stua og ser at tv-en er på og Marina, Ogge, Omar og Felix sitter og ser på film. Jeg og Oscar stopper opp og ser på tv-skjermen og ser at de ser på en action film. Det er derfor det kom så mange lyder fra stua. Det var filmen som lagde lydene.

Plutselig kremter Oscar og alle i sofaen snur seg og ser rett mot oss. Det tar noen sekunder før noen klarer å komme til bevissthet og skjønne hva som egentlig skjer. Virker som om den filmen var veldig spennende film at de nesten glemte hele omverdenen. Alle reiser seg opp fra sofaen og kommer en og en for å klemme meg. De er så søte. Jeg har virkelig savnet disse folka her. De er de beste man kan få tak i.
Marina tar tak i armen min og viser meg vei til sofaen. Omar skrur av filmen og skrur av tv-en.
«Kan vi ha på tv-en? Ha på et eller annet tv program. Jeg vil ikke ha det helt stille her.» sier jeg og ser på Omar.
Han tar tak i fjernkontrollen og setter på tv-en igjen og gir meg fjernkontrollen.
«Du kan velge hva vi skal se på.»
«Takk du. Jeg vil bare si til dere at jeg er kjempe glad i dere. Jeg er glad for alt dere har gjort for meg. Jeg vil ikke snakke om det som har skjedd jeg vil bare nyte tiden jeg har med dere, men jeg kan være ganske borte noen ganger og kan være vanskelig å få kontakt med meg men jeg er her.» sier jeg og smiler.
«Vi er kjempe glad i deg Edel. Og vi skal hjelpe hverandre gjennom dette her.» Sier Felix og smiler.

Jeg setter på Americas Next Top Model. Jeg elskerdet programmet der. Det er så morsomt og spennende. Og det er mye krangling ogjeg elsker å se på programmer på tv-en der det skjer krangling. Jeg trekker megsammen i sofaen og får tak i et teppe som ligger bak meg. Jeg legger meg godttil rette og tenker ikke over at de andre sitter ved siden av og snakkersammen. Dette er bare herlig. Oscar kommer etter hvert og setter seg ved sidenav meg og tar tak i bena mine så jeg har dem på fanget hans. Jeg merker atøynene mine blir tyngre og tyngre og jeg faller mer og mer sammen. Jeg er såglad i disse menneskene er det siste jeg tenker før jeg sovner i sofaen.