Only one of the other

Følelsesløs

Oscar legger hånden sin over min, ser meg dypt inn i øynene mine før han sier:
"Okei. Nå skal du høre Edel. Jeg er veldig veldig glad i deg, og du betyr kjempe mye for meg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg, du har hjulpet meg veldig mye dette halvåret her. Men.."
"Oh shit..."
"Hey! Du lovte du ikke skulle avbryte meg mens jeg snakka."
"Sant det! Undskyld. Bare fortsett du."
"Tusen takk! Jo altså jeg er kjempe kjempe glad i deg Edel, men jeg klarer ikke nå og se noe annet. Du er min aller aller beste venn. Deg jeg går til med alt. Du får til og med vite ting fra meg før noen av de andre fire får høre det. Jeg har tenkt mange ganger at jeg vil føle noe mer, for du er en fantastisk person. Og du fortjener det beste, og det er så mange egenskaper du har som jeg ser etter i en jente. Men jeg klarer ikke få følelser for deg. Undskyld..."
Jeg blir bare helt stille. Bare sitter på sengen og ser ned i gulvet. Jeg klarer ikke se på han. Alt jeg tenker er at jeg vil til Felix, få klem av han, kjenne varmen hans og ikke si noen ting, bare være stille og bli trøstet av han. Jeg visste dette kom til å komme, jeg klarer ikke tenke noen gang at en gutt faktisk kan like meg. Alle gutter jeg starter å like sier alltid det samme. Hva er det som er galt med meg?
"Edel? Kan du være så snill å si noe?"
"Jeg.... Jeg... Jeg vil hjem Oscar. Jeg klarer ikke dette akkurat nå."
"Jeg kan kjøre deg hjem."
"Nei! Jeg spørr Mia om hun kan kjøre. Undskyld Oscar, jeg klarer bare ikke være nær deg akkurat nå." Jeg reiser meg og opp å går mot døren.
"Skjønner. Undskyld Edel." Sier Oscar og reiser seg opp og holder armene ut. Jeg snur meg og ser på han før jeg rister forsiktig med hode og går ut.

Jeg løper ned trappen og ut i gangen for å ta på meg sko og jakke.
"Mia?! Kan du kjøre meg hjem?" Roper jeg inn i stua.
Jeg ser opp fra gulvet etter at jeg har knytet skoa og ser både Johan og Mia stå i gangen.
"Hva skjedde?" Spør Johan rolig.
"Jeg vil ikke snakke om det. Jeg vil bare hjem. Kan en av dere kjøre meg hjem?"
"Oscar da? Kan ikke han kjøre?"
"JEG KLARER IKKE VÆRE MED OSCAR NÅ! JEG VIL HJEM!" Roper jeg til begge to. Bra jeg er konfertabel med denne familien her. Uansett fant jeg jo ut av det nå siden jeg står i gangen og roper sint til Mia og Johan.
"Jaja, jeg kjører deg hjem. Bare gå ut i bilen du." Sier Mia rolig.
Jeg snur meg og er på vei ut døren når jeg hører noen snakke bak meg.
"Undskyld Edel." Hører jeg Oscar si. Jeg snur meg og ser han sitter i trappa med tårer i øya. Jeg bare ser på han før jeg rister på hodet og går ut.

Jeg setter meg inn i bilen, tar på meg selen og ser ut av vinduet. Det er så mange følelser inne i bilde nå. Ender opp med å ikke skjønne hva jeg føler. Følelsesløs. Alt kommer på en gang. Jeg var jo så sikker på at det var dette han kom til å si. Samtidig blir jeg lei meg fordi jeg følte jeg hadde en liten sjans.
"Edel?" Hører jeg Mia si rolig til meg. Jeg bare snur hode og ser på henne uten å si noe.
"Jeg er kjempe lei meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Men jeg er glad i deg uansett og jeg er lei meg for det som skjedde nå."
"Takk!" Er alt jeg klarer å si før jeg snur hode igjen og ser ut av vinduet.

"Takk for at du kjørte meg hjem. Kan du si til Marina at hun får igjen klærene sine og skoa på mandag på skolen?"
"Ja det kan jeg si til henne. Sov godt Edel."
"Takk. Og du?!"
"Mhm?"
"Jeg er glad i deg også Mia." Mia ser på meg og smiler før jeg lukker døren på bilen og går mot huset.

Jeg går inn i huset så stille som mulig og tar av meg skoene før jeg går opp på rommet og legger meg på senga. Jeg tar fram mobilen og ser jeg har fått en del meldinger fra Oscar. Jeg går inn på dem for å se hva det står. Alle er de samme om at han er lei seg for det og at han håper jeg ikke er helt knust. Jeg leser alle og ser den siste meldingen han sendte, der det står:
*Hei igjen. Vet ikke en gang om du kommer til å lese denne meldingen. Jeg har sendt så mange andre at du er sikkert lei av meg. Men jeg vil igjen bare si at jeg er lei meg for det jeg gjorde. Jeg vet jeg er slem som har gjort det mot deg, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det godt igjen. Jeg vet ikke en gang om du kommer til å snakke med meg på lang stund. Jeg ville gjort hva som helst nå for å få deg til å bli i bedre humør, men jeg tror ikke jeg er den rette til å gjøre deg glad nå. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre Edel. Jeg er så glad i deg og jeg har såret meg selv like mye som jeg har såret deg nå. Det er tøft og vite at du har det vondt, og at du har det vondt på grunn av meg er vanskelig for meg. Jeg er kjempe glad i deg og håper vi kan snakke igjen når du er klar for det.*
Jeg leser gjennom meldingen 3-4 ganger før jeg legger fra meg mobilen. Jeg vet ikke hva jeg tenker nå. Jeg vet jeg ikke er klar for å snakke. Jeg er ikke klar for å snakke med noen. Jeg vil bare være alene, jeg vil bare isolere meg, vil ikke komme ut av rommet mitt, vil ikke snakke med noen. Jeg vil bare være her helt alene og ikke snakke med noen, ikke gå på skolen ikke se noen. Jeg vil vekk... Det er det jeg vil. Jeg vil vekk herfra, vekk fra alle. Jeg trenger ikke være her, det er ingen som kommer til å legge merke til at jeg er borte. Gjengen min kommer til å finne en ny en uansett som kan erstatte meg. De hadde kicka meg ut av gjengen snart anyway siden jeg og Oscar ikke kan være i samme rom. Mamma, pappa og Leander hadde ikke brydd seg så mye de heller. De hadde nok ikke lagt merke til det med en gang at jeg ikke var i huset. Jeg er jo alltid bare på rommet mitt når jeg er hjemme uansett. Jeg lager jo aldri noe lyd.

Plutselig hører jeg mobilen min vibrere. Jeg går fram til nattbordet mitt og plukker den opp før jeg setter meg i senga. Jeg åpner mobilen min og ser jeg har fått en ny melding fra Oscar. Jeg åpner meldingen og leser:
*Hva er det jeg tenker med? Jeg skjønner ikke hva jeg har tenkt med. Jeg skulle jo stoppet deg fra å dra hjem. Du burde vært her. Du kan ikke være alene hjemme nå. Det er det dummeste jeg har gjort i hele mitt liv. Du kan ikke være alene i natt Edel. Det nekter jeg deg. Selv om det er det du vil så lar jeg deg ikke være det. Jeg er hos deg om 10 min. Jeg er sikkert den siste personen i verden som du vil se nå, men jeg skal være hos deg i natt. Jeg skal ikke si noen ting når jeg kommer og du trenger ikke si noen ting. Jeg skal bare være hos deg i natt og passe på deg for jeg stoler ikke på at du ikke gjør noe dumt nå.*
Alene? Jeg er ikke alene! Mamma, pappa og Leander er jo hjemme de. NEI vent. Sant det. De dro jo på feire i sta de mens jeg var borte. Jeg sa jo hade til dem i sta. Da er jeg jo alene da. Hva skal jeg gjøre nå da i 10 min?

Jeg går ut i stua og setter meg i sofaen og setter på musikk. Jeg finner fram deppesang listen min på Spotify og setter den på høytalerene. Jeg merker tårene kommer fram. Jeg er en jente som aldri pleier å grine. Jeg klarer ikke lenger å grine. Hvis jeg griner er det for noe som virkelig går inn på meg og som virkelig plager meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg griner nå, jeg har så mange tanker i hode som jeg ikke klarer å plassere. Så mange følelser som jeg heller ikke klarer å kjenne igjen eller klarer å plassere. Alt i hode mitt blir bare til en stor klump som ikke går ann å gjøre noe med. Jeg klarer ikke tenke klart, ingen ting er som det skal. Jeg vil ikke være her. Jeg vil ikke være til stedet lenger. Plutselig reiser jeg meg opp uten at jeg tenker på det og går mot kjøkkenet. Jeg går ned i skuffen og finner kjøkkenkniven. Jeg går tilbake til sofaen og setter meg ned. Jeg ser på kniven og hånda mi og skal akkurat til å skjære når døra til huset går opp. Jeg ser bak meg og ser Oscar stå der med store øyne og hånda forand munn. Han kommer sakte mot meg uten å si noen ting. han løfter meg opp fra sofaen, tar henda på skuldrene mine og går ved siden av meg og leder meg til kjøkkenet. Han åpner skuffen og dytter hånden min ned så jeg legger tilbake kniven. Uten å si noen ting lukker han skuffen og leder meg ut av kjøkkenet og inn på soverommet mitt. Han leder meg bort til sengen og hjelper meg med å legge meg ned. Han tar dynen over meg før han går rundt sengen og legger seg på andre siden av sengen. Han tar sin dyne rundt seg og tar hånden sin og stryker den over håret mitt. Han lener seg fram og kysser meg i bakhodet før han sier:
"Sov Edel. Du trenger det."
Jeg sier ingen ting men lukker øynene for å prøve å sove. Jeg klarer ikke tenke noen ting. Alt er bare borte. Jeg skjønner ikke en gang hva jeg prøvde på i sta. Jeg merker øynene mine blir tyngre og tyngre og det siste jeg hører før jeg sovner er Oscar si:
"Jeg er glad i deg Edel."

////////////////
Hva syns dere om denne delen? Jeg har vært redd for reaksjonene deres til denne delen. Redd for hva dere sier om alt sammen. Håper dere likte den. Glad i dere alle sammen <33