Only one of the other

Er han den riktige?

Kjøreturen hjem fra bestemor og bestefar tok lang tid. Jeg hadde for mange tanker. Tenk om det ikke kom til å funke for meg og Oscar, at alt ble som det var før. Bare krangling og ingen ting koselig. Jeg har jo også egentlig akkurat sagt til Dylan at jeg og han skal prøve. Hva skal jeg si til Dylan, han kommer til å bli kjempe sur. Jeg kommer til å miste han som venn. Jeg sa rett til han at han ikke kommer til å se meg og Oscar sammen fordi jeg ikke vil ha han tilbake, og noen minutter etter så ringer jeg Oscar og sier at han er kjæresten min igjen. Dylan kommer til å bli kjempe sur på meg, han kommer ikke til å stole på meg igjen. Hvorfor må jeg alltid havne i så vanskelige situasjoner? Jeg var aldri sånn her før. Jeg hadde aldri gutteproblemer. Hvorfor kunne jeg ikke bare holdt meg på den andre skolen. Der var alt så bra, og jeg hadde ingen problemer. Alle problemene mine kom når jeg byttet skole. Hvorfor flyttet vi? Hvorfor måtte jeg bytte skole til en som var nærmere? Hvorfor kom Oscar inn i livet mitt? Alt hadde vært bedre hvis de ikke hadde satt seg ved siden av meg i samfunnsfagtimen første dagen min på skolen. Det var faktisk Omar, Ogge og Felix sin skyld. Oscar og Marina hadde ikke en gang kommet inn i klasserommet når de kom. Jeg burde aldri ha snakket med dem, jeg burde bare ha vært stille og fulgt med i timen og heller blitt venn med noen av de andre i klassen, da hadde ikke dette skjedd med meg. Og hvis Felix ikke hadde vært en så stor idiot som han er hadde heller ikke alt dette skjedd. Hvis han ikke hadde blitt sammen med Oline eller blitt venn med de tre småungene der hadde alt vært bedre. Han forandret seg sånn etter at Oline, Hannah og Karina kom inn i livet hans. De småungene der som tror de er noe og Karina som tror hun kan ta Oscar fra meg. Hva tror hun liksom? Oscar liker ikke en jente som er løs på tråden og kler seg som en hore.

Plutselig starter mobilen min og vibrere og jeg fisker den opp av lomma og ser å skjermen for å se etter hvem det er som ringer. Over hele skjermen står Susanne sitt navn og jeg tar telefonen med en gang.

"Hallo?" Sier jeg rolig i telefonen.

"Endelig fikk jeg tak i deg. Hvorfor svarer du ikke på meldinger?"

"Har ikke svart noen på meldinger de siste dagene i det hele tatt."

"Tull. Du har svart Dylan på meldinger. Jeg måtte ringe han og spørre hvor du var siden du ikke svarte meg."

"Hvorfor ringte du ikke Oscar?"

"Trodde ikke du og Oscar var sammen lenger. Og jeg hørte om alt som skjedde på senteret og jeg snakket med Dylan i sta og hørte hva dere to hadde snakket om i går. Og jeg er så glad for å høre at dere skal prøve dere. Det blir så koselig og så søtt å se dere to sammen. Dere passer så bra sammen. Tror du og Dylan passer mye bedre sammen enn du og Oscar. Du og Oscar bare kranglet og jeg syns det er bra at du slo opp med Oscar."

"Susanne?" Sier jeg rolig, men i virkeligheten holder jeg på å koke inni meg av sinne over at hun kan si sånn om Oscar.

"Ja?"

"Jeg er på vei til Oscar nå."

"Hvorfor det? Dere er jo ikke sammen jo." Sier hun mens hun små ler.

"Vi ble sammen igjen i dag."

"Å? Hvorfor det? Har du snakket med Dylan?"

"Fordi jeg elsker Oscar og jeg trenger han i livet mitt. Jeg har ikke snakket med Dylan men skal gjøre det snart."

"Han er liksom veldig glad, har aldri hørt han så glad noen gang."

"Jeg vet han er det. La meg ta meg av han."

"Du, jeg må gå jeg. Jeg og Justin drar ut nå."

"Okei, snakkes."

Kjøreturen til Oscar var endelig ferdig og jeg går ut av døren på bilen og tar farvel med bestefar før jeg går mot trappen til huset til Oscar. Dette har jeg gruet meg til noe veldig. Tenk om ingen ting går som jeg tenker. Tenk om jeg ikke kommer til å klare dette og vi ikke blir sammen. Tenk om han bare vil ha meg der for at han kan snakke om hvor dumt det er at vi skal prøve å bli sammen igjen.