Only one of the other

"Folk er glad i deg"

Neste morgen våkner jeg opp av at hodet mitt dunker. Jeg prøver å tenke litt hva som egentlig skjedde i går og hva jeg gjorde. Jeg klarer ikke huske alt som skjedde. Alt er så uklart. Jeg snur meg rundt og ser plutselig Oscar ligge ved siden av meg. Jeg skvetter skikkelig så jeg nesten detter ut av sengen. Oscar bråvåkner og ser mot meg.
"Det går bra Edel. Slapp av."
"Hva gjør du her?" Sier jeg forskrekka.
"Husker du ingenting fra i går?"
"Jeg husker nesten ikke det siste. Kan nesten ikke huske du kom."
"Vil du vite hva som skjedde da?"
"Tror det."
"Okei. Når jeg kom inn fant jeg deg i soffaen, og du hadde kjøkkenkniven i hånda. Også gikk jeg bort til deg og leda deg bort til skuffen."
"Også etter det leda du meg til senga."
"Helt riktig."
"Ja, det husker jeg. Også husker jeg at du sa et eller annet, men fikk ikke med meg noe av det du sa."
"Jeg sa at jeg er glad i deg."
Jeg stivner opp og ser rett på han.
"Mener du det?"
"Selvfølgelig mener jeg det Edel. Du er min beste venn. Jeg er kjempe glad i deg uansett. Kan du være så snill å huske det? Uansett hva som skjer mellom oss så vær så snill å husk at jeg er glad i deg."
"Jeg vil. Takk for at du redda meg i går."
"Bare hyggelig. Men du får ikke lov til å være alene! Jeg nekter deg det. Men kan du ikke ta å skifte klær så drar vi hjem til meg så kan du snakke med Marina."
"Jo det høres greit ut. Jeg vil til Felix etterhvert også."
"Jeg kan kjøre deg til Felix senere i dag."
"Takk!"

Jeg går på badet for å se på meg selv i speilet. Hele annsiktet mitt et likblekt og håret mitt står til alle kanter. Jeg ser ned på armen min og tenker at hvis Oscar ikke hadde kommet hadde det ikke vært rent, glatt arm. Jeg går tilbake til rommet og finner meg en joggebukse og hettegenser som jeg tar på før jeg går ut i stua. Fin, gidder jeg ikke å være i dag. Folk får bare forstå at lille meg ikke har det greit og er gal i hue.

"Jeg er klar til å dra." Sier jeg til Oscar mens jeg går ut gangen for å ta på sko og jakke.
"Husk mobilen din og nøkler."
"Jada. Har huska på det."
"Bra. Sorry hvis jeg maser assa."
"Jeg skjønner hvorfor du maser. Det går fint. Jeg er gal uansett så, og jeg merker jeg ikke klarer å tenke klart nå uansett."
"Undskyld for det."
"Det er ikke din feil. Okei, noe av det. Men tenker bare på det jeg holdt på å gjøre i går kveld."
"Hei, Edel, se på meg." Jeg snur meg for å se på Oscar. Han tar hendene sine oppå skulderene mine og ser meg dypt inn i øynene.
"Det du gjorde i går var ikke smart. Men du lever Edel. Tenk på det, og tenk at i dag skal du være med folk som er glad i deg. Det er folk i verden som er glad i deg. Jeg er også glad i deg Edel."
"Takk Oscar." Jeg gir han en stor klem før vi går ut i bilen.

Bilturen går forholdsvis ganske fort. Vi sier nesten ingen ting til hverandre, bare nyter stillheten mellom oss. Det er veldig deilig, at vi kan ha det stille mellom oss uten at det blir klein stemning. Når vi kommer fram går jeg ut av bilen og går inn døren til huset.
"Hallooo?" Roper jeg inn i huset.
Jeg hører stoler blir skyvd vekk og ben som løper ut i gangen. Jeg ser Marina komme løpende ut til meg og løper inn i armene mine. Vi sier ingen ting men jeg merker tårene kommer fram. Jeg slipper opp klemmen fra Marina og ser henne inn i øynene.
"Det går bra Edel. Pust rolig. Oscar sendte meg melding i går og sa han sov hos deg. Du trenger ikke si noe, jeg vet hvorfor. Jeg elsker deg Edel. Husk det."
"Takk Marina." Noe mer klarer jeg ikke si.
Jeg er ikke i humør til å prate. Jeg tar av meg skoene og jakken og går lenger inn i huset og setter meg i soffaen. Mia og Johan kommer og gir meg en klem hver uten å si noen ting.
Jeg finner fram mobilen min og finner fram meldinger, og starter å sende melding til Leander.
*Hei. Oscar ville ikke ha meg. :'( Han vil ikke at jeg skal være alene hjemme så jeg sover hos han helt til jeg kan ta vare på meg selv. Bare så du vet det hvis ingen er hjemme når du kommer.*
Oscar kommer mot meg og setter seg i soffaen sammen med meg. Han lener seg mot meg og dytter meg mot han så jeg ligger med hode på bena hans. Han begynner å stryke meg i håret uten å si noen ting. Vi sitter/ligger sånn i ti minutter - kvarter helt til det ringer på døren.
"Marina? Åpner du?" Roper Oacar.
"Okei."
Personen kommer inn og jeg hører en kjent latter og stemme. Jeg hopper opp av soffaen og løper ut i gangen og inn i armene på Felix. Denne klemmen har jeg lengtet lenge etter. Endelig får jeg det jeg har lengtet etter en hel dag.
"Hei jenta mi."
"Hei." Sier jeg og smiler.
"Går det bedre?"
"Vet ikke."
Felix smiler skjeft til meg før vi går inn i stua. Han går fram og gir Oscar en brohug, før vi setter oss ned igjen.
"Hvordan gikk det med deg i går?" Spørr jeg Felix
"Heh... Havna hos Synne igjen jeg."
"Seriøst? Har du tillgitt henne?"
"Ja altså vi har bestemt oss for å ikke være noe men liksom bare friends with benefits."
"Såppas ja. Så da er du vel klar for å finne ei ny en snart da."
"Ja må jo det. Denne karen her klarer ikke være lenge alene."
"Men husk at hvis værken jeg eller du har noen kjærste før vi er 24 skal vi to gifte oss."
"Ja, det glemmer jeg aldri jenta mi."
"Takk! Hvor er Marina egentlig?"
"Hu er å snakker med OG." Svarer Oscar.
"Why?"
"Skjedde litt mye med hu i går å."
"Å? Hva da?"
"Når vi to gikk sto jo hu og OG og kyssa. Det husker du vel?"
"Ja, husker alt fra festen. Husker bare ikke noe fra da jeg var alene hjemme."
"Okei, nei for du skjønner Marina havna hjemme hos OG i natt."
"Og så?"
"De, de, liksom ja...."
"NEI? ohhhh...."
"De var fulle begge to så de husker ikke mye men Marina skjønte det i dag tidlig fordi hu har aldri gjort DET før."
"Jeg tror jeg går opp til henne jeg."
"Gjør det."

Jeg går opp trappen og bort til rommet til Marina. Jeg banker på døren og lukker forsiktig opp. Det første jeg ser er Marina som sitter på sengen å gråter.
"Duuu. Jenta mi. Det går bra."
"Nei det gjør ikke det Edel. Jeg er idiot. Hvordan kunne jeg gjøre no sånt?"
"Du, vi alle har vært idioter. Du vet jo hvordan jeg mista min selv. Og jeg var edru når jeg gjorde det."
"Sant. Men det er OG vi snakker om. OG har tatt jomfrudommen min. Jeg har alltid villet spare den til en spesiell person."
"Ja, men OG er spesiel for oss alle. Har du snakket med han om det da?"
"Ja, han sier han er lei seg og alt og sier han angrer på at vi gjorde det siden han vet jeg ville spare den til en spesiell person. Men han vet ikke hva han tenker eller hva han vil gjøre framover. For han klarer ikke helt å tenke."
"Mem du vet hvordan OG er."
"Ja, han vil aldri ha et langt forhold med noen."
"Helt riktig. Jeg tror det beste er bare å tenke at han er en god venn og vi mister han aldri. Han er en spesiell person for oss, og uansett hva som skjer er han alltid her."
"Ja, kanskje det. Men akkurat når tenker jeg at jeg var dum som gjorde det."
"Marina, jeg tenker fortsatt sånn selv. Jeg går ikke en eneste dag uten å tenke på det jeg gjorde. Men livet går videre. Jeg klarer fortsatt å leve. Eller var nesten så jeg ikke levde i går men. Samma det. Vi er her for deg Marina og støtter deg. Og jeg vet OG kommer til å støtte deg gjennom dette."
"Ja, takk! Og vær så snill Edel. Si ifra hvis du vil gjøre noe dumt igjen. Vi er glad i deg alle sammen. Alle gutta er glad i deg, jeg er glad i deg, mamma og pappa er glad i deg. Din egen familie er også glad i deg."
"Ja jeg vet. Jeg vet bare ikke hva jeg tenkte med."
"Nei, skjønner den. Men Oscar er glad for at han kom til deg og stoppa deg hvertfall. Men skal vi gå ned til de andre eller?"
"Ja, det kan vi gjøre."
Jeg og Marina gir hverandre en klem før vi går ned trappen. Når vi kommer halvveis i trappen hører jeg latter og stemmer som ikke var der tidligere. Jeg blir glad når jeg hører hvem det og jeg løper ned trappen og inn i stua. Omar og OG sitter i soffaen og når de ser meg spretter de opp og løper mot meg og klemmer meg samtidig. Mens vi står å klemmer merker jeg at alle de andre også kommer rundt meg og gir meg en klem.
"Vi er glad i deg Edel, husk det." Sier de alle i kor.
"Jeg er glad i dere alle sammen også. Tusen takk."

////////////////
Kanskje litt kjedelig slutt. Men jeg har sykelig skrivesperre så jeg har brukt en uke på å skrive denne delen her. Men håper dere liker den. Og takk for alle tilbakemeldingene på den forje delen. Vet den var trist, men vi får håpe det blir bedre etterhvert.
Glad i dere <3