Bemerket

Pure hell

(Alexander sin versjon)

Kroppen min skalv, selv om jeg egentlig ikke var noe særlig kald. Aldri før hadde kroppen min føltes så svak. Bare det å åpne øynene var tyngre enn vanlig . Jeg prøvde å løfte hode for å se på kuttene nedover kroppen min men en kvalme bredte seg gjennom meg etterfulgt av en nervepirrende hodepine. Jeg hadde ikke annet valg enn å legge hode ned igjen på puten. Rommet begynte å spinne rundt og rundt til alt ble tåkete igjen.

1 dager senere

Skjelvingen hadde gitt seg, men kroppen var fremdeles svak. Jeg svingte beina over sengekanten og holdt armene strake for å støtte overkroppen min. Rommet spant igjen men jeg nektet å legge meg ned igjen. Jeg dyttet i fra med begge hendene med alt jeg hadde igjen av krefter. Jeg kom meg så vidt opp på beina som såvidt klarte å holde meg. Jeg tok et par skjelvende steg mot vinduskarmen og måtte stoppe. Jeg følte for å kaste opp av kvalme, men hadde ingenting å kaste opp. Michelle kom inn i rommet. Hun la fra seg brettet hun holdt i hånden og løp mot meg for å støtte meg. "Faen, Alex! Ka tenkte du på?" Hun støttet meg bort til sengen slik at jeg fikk lagt meg ned. Jeg hadde aldri pustet og pest så mye noensinne. Jeg hadde brukt alle krefter i kroppen på å reise meg opp.

Michelle tok en skål med noen væske lignede oppi og satte seg på sengekanten min. Jeg fikk i meg et par skjeer av væsken til jeg kjente trangen til å spy kom tilbake. "Men du må spise" protesterte hun flere ganger men ga seg da jeg lukket øyelokkene for å stoppe svimmelheten. Vi bare satt der i stillhet. Som om alt dette aldri hadde skjedd. Som at vi aldri hadde drept foreldrene hennes, som om vi aldri hadde vært i avhør med herr Pedersen, som om vi aldri ble dømt skyldig. Hun berørte brystkassen min, dro fingrene over arrene på venstre skulder. "Knivstikk" svarte jeg matt og angret i det ordet kom ut. "Du hadde ikke det før" svarte hun stille.

"¡Fuentes!" Jeg himlet irritert med øynene og snudde meg mot Juan og gjengen hans. "¿Qué?" Jeg visste hva det gjaldt. "Ikkje spill dum gutt, vet du hvordan man overlever her inne?" Han tok et steg nærmere, og kniven han hadde i sokken sin skimte litt mot meg. "Ved kontakter" fortsatte han. "Tror du at du kan overleve alene her inne? ¿Qué? Du er ikke som faren din. Du er bare en guttunge." Jeg holdt hele tiden øyekontakt med ham. "Men kontakter mener voksne menn som slikker deg i ræva eller? Lo siento, eg er ikkje en av dem." Jeg snudde meg for å gå men Juan sto alt klar med kniven sin i hånden. "Bare våg å gå ifra meg gutt." Jeg spyttet i bakken men snudde meg ikke. Gjengen hans begynte å samle seg rundt oss, sirklet som de hyene de var. "Har du ikke nok rævslikkere fra før?" Jeg så rundt på mannskapet Hans. Jeg visste hva han ville med meg,han ville ha et overtak over gjengen jeg tilhørte, vinculante sangre. Han løftet kniven mot meg med et truende blikk. To av karene hans tok fatt i armene mine for å låse meg. "Siste sjanse" svarte han utålmodig før han fortsatte "Jeg har alt livsstid, Alejandro. Du vet jeg kan drepe deg her og nå " Han kom helt bort til meg med knive i hånden. "Så drep meg" svaret mitt overrasket han, for et lite sekund nølte han. Men så stakk han kniven dypt inn i venstre skulderen min og jeg ga fra meg et skrik. "Ikke så tøff i trynet nå gutt" Juan tok kniven og skrudde på den. Jeg skrek i smerte.

Michelle kravlet opp i sengen min og la seg under dynen med meg. Jeg trakk in duften av henne. Hun begynte å tegne over tatoveringene mine på overkroppen min. "Jeg beklager Michelle" stemmen min skalv. "Shhh" var alt hun sa mens hun tok den ene hånden min. "Hva var det som skjedde med meg?" Hun strammer grepet om hånden min"Frank mener en av helsepersonellet har blitt bestikket for å forgifte deg." Jeg tenkte tilbake på den lille sykepleieren som minnet meg sånn om Michelle. "Har du en anelse om hvem som kan ha gjort dette mot deg?" Michelle sine øyne skinte i måneskinnet som skimte gjennom vinduet. Jeg lå hånden min ved halsgropen hennes. "Jeg har mange fiender, Michelle."