Bemerket

Frank

(Michelles versjon)

Jeg har tenk på Alexander hver dag siden jeg kom til fengselet. Nå er jeg lei, lei av å gå rundt å håpe på at det han følte for meg der og da fortsatt er ekte. Jeg har begynt å bli rastløs, jeg trenger å gjøre noe. Få tankene mine vekk fra dette stedet.

Det var et kvarter igjen av luftetiden, jeg satt i gresset inntil gjerdet  som avgrenset lufteområdet mellom kvinner og menn. Det var varmt ute, men dette var ikke som å være ute en vakker sommerdag. Ingen blomster, trær og vakre enger. Tvert i mot, i stedet var det milevis av gitter, murer og piggtråder.  Det var snart på tide å bytte med guttene. De pleide å kjøre ting parallelt i dette fengselet. Når vi var ute, spiste guttene lunsj og etter 30 minutter ble det byttet om. Guttene begynte å trekke ut nå på deres side av lufteområdet. Jeg lukket øynene, håpet om å bare få sett et glimt av Alexander en gang. Om det så bare var for noen sekunder. Jeg hørte en stemme bak meg, en mørk høylytt stemme. Jeg snudde meg raskt, selv om jeg visste at denne stemmen ikke tilhørte Alexander. Jeg kunne ikke noe for det, håpet var der fortsatt.

”Michelle sant” Stemmen tilhørte en svær kar. Litt av en muskelbunt. Jeg reiste meg opp. ”Hvem er du?” Han kom et steg nærmere og støttet den store kroppen sin mot gjerdet. ”Frank” Jeg tok automatisk et steg tilbake, disse gjerdene er kanskje sterke men man kan aldri være for sikker. ”Hvordan vet du hva jeg heter?” Han lo en liten brummende latter. ”Vel la oss bare si…” Før han rakk å fullføre setningen ble han avbrutt. ”Har ikke du et annet sted du burde hvert” Jeg trengte ikke å kikke på skikkelsen bak han for å vite hvem det var. Frank snudde seg og stirret rett mot Alexander før han sakte gikk mot han. Man kunne se alle musklene i ryggen hans jobbe. Da han var helt oppi Alexander bøyde han hode litt ned og sa noe til han. Så stille at jeg ikke kunne høre noe, Alexander så bort mot meg før han svarte ett eller annet tilbake. Frank lo den mørke latteren sin og gikk.

”Hei” Den skjærende stemmen til Alexander var svak. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hva jeg skulle si. Alexander som jeg så skjært elsket sto foran meg. Han tok et steg nærmere, jeg kunne føle sorgen som strakte seg rundt han. Jeg ville ta et steg fram eller et steg tilbake. Jeg visste ikke hva jeg ville, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Da jeg ikke gjorde tegn til å reagere, tok Alexander enda et steg nærmere. Han sto et par centimeter unna gjerdet . ”Michelle, vær så snille la meg forklare.” Han lå den ene hånden sin på gjerdet. Jeg tok et steg nærmere, men rakk ikke å gjøre mer før en livvakt tok et fast grep rundt armene mine og festet dem på ryggen med håndjern. Jeg så hver eneste muskel i kroppen til Alexander stramme seg da vakten dro meg vekk. Jeg så han lukke øynene og lene hode inntil gjerde før jeg ble dratt inn fengsels dørene igjen.