Bemerket

Besøket

(Michelles versjon)

I 104 dager har vi hvert i fengselet, 104 dager jeg knapt husker en dritt av. Bestemor kommer på besøk i dag, hun har unngått meg helt siden hendelsen. Først nå har hun bestemt seg for å bite det i seg, hun har bestemt seg for å endelig besøke barnebarnet som drepte sine egne foreldre. Jeg vet ikke hvordan det har seg til. Hvordan i det hele tatt jeg var i stand til å gjøre det. Smerten jeg følte i hjertet da mamma slengte armene sine rundt Alexander svei gjennom sjelen min. Den smerten og sviket jeg følte fra dem alle var ubeskrivelig, men likevel har jeg tilgitt dem. Kanskje det er fordi jeg føler at det er like mye min feil som deres. Jeg vet ikke.

Klokken fire på ettermiddagen kommer bestemor, jeg vet ikke om jeg er i stand til å møte henne. Ingen vei tilbake nå, alt jeg kan gjøre er å vente på at sikkerhetsvaktene skal hente meg. Klokken jeg hadde på veggen min har for lengst stoppet. Viserene sto fast mellom klokken åtte og ni, det minnet meg i grunnen litt om meg selv. Fastklemt i tiden, ute av stand til å gjøre noe med livet. Jeg lå meg godt til rette på madrassen og ventet. Ventet å skjebnen min som hadde meg i vente.

”Fange nummer 203, din bestemor er klar for å møte deg.” Jeg snudde meg i retningen stemmen kom fra. Egentlig hadde jeg bare lyst til å bli her, jeg visste hvordan hun var. Det dømmende blikket, tausheten hun ville skape mellom oss. Sist jeg kranglet med henne nekten hun å snakke med meg på et halvt år. Men denne gangen var det ikke snakk om en liten småkrangel, dette var en hendelse hun umulig kunne tilgi meg for. Jeg strakte meg ut av sengen og forberedte meg på å møte skrekken selv.

Jeg steg inn i det lille rommet som var gjort klar for de besøkende. Ett bor med to stoler på hver sin side. Jeg satt meg ned i en av stolene slik at vaktene kunne feste armene mine i hver sin stolarm. Etter at de hadde dobbeltsjekket at jeg ikke kunne komme meg løs. Retter de seg opp og steg rolig ut av rommet. Jeg var helt aleine nå, hjertet mitt slo fortere enn et burde. Jeg kikket mot dobbeltdørene en siste gang før jeg så ned i fanget mitt igjen.

 Et par drøye minutter til gikk, før dørene endelig åpnet seg. Inn steg hun, mørk og alvorlig i blikket. Jeg vurderte henne fra der jeg satt, hun hadde på seg en typisk trang mørk kjole. Helt ærlig så det ut som om hun egentlig skulle i begravelse. Typisk bestemor å demonstrere ved hjelp av klærne sine at dette var min begravelse. Dette var hennes måte og gi meg signal om at hun aldri kom til å tilgi meg. ”Michelle” Hun snakket med lav balansert stemme, som om hun var en skikkelig forretnings kvinne. ”Bestemor” Jeg valgte å bruke samme holdning mot henne. Hun gikk helt bort til bordet, og satt seg ned i plaststolen som var funnet fram til henne. I flere minutter stirret hun bare på meg, vurderte meg fra topp til tå. Leitet etter svakhetene mine. ”Hvorfor, Michelle?”  Jeg stirret henne rett inn i øynene. ”Jeg er sikker på at politiet har uttalt det meste av saken for deg.”  Atmosfæren rundt oss ble mer og mer elektrisk.

I flere minutter satt i der tause, leitet etter hverandres svakheter. ”Jeg har hørt hvordan Alexander klarer seg i fengsel, han skal hvis ha uttalt hvor lite han bryr seg om ting. Skal ikke forundre meg og dette gjelder deg også” Alexander elsket meg en gang, det er jeg sikker på. Men kommentaren hun slengte mot meg svei. ”Det er vel barneoppdragelsen fra din side vi har å takke, hadde du lært din egen datter å utnytte de mindre er galt så hadde vel ingenting av dette skjedd”  Jeg smilte et lite smil og lente meg godt til rette i stolen. ”Den som er den skyldige her er deg Michelle, du visste godt hvordan han var før du begynte å date han. Jeg advarte deg mot han.”  Å krangle med sin egen bestemor er ikke noe jeg ville foretrekke. Sånn som hun snakket til meg nå, hadde hun aldri gjort før. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på denne kommentaren. Jeg valgte å sitte i taushet. ”Grunnen til at jeg er her Michelle er for å si farvel. ” Hun reiste seg opp og tok en pause før hun fortsatte. ”Det du gjorde er utilgivelig”  Jeg stirret målløs mot henne. Hun trakk stolen sin inntil bordet og gikk mot døren, hun lå hånden sin på dørhåndtaket og snudde seg. ”Oransje har aldri hvert din farge vet du. ” Så forsvant hun. Uten et siste medfølende blikk ellet et hint som viste at hun fortsatt brydde seg om meg forsvant hun.