Bemerket

Oppmerksom nærvær

(Michelle versjon)

Stemmen til Alexander var svak og hes. Han så bekymret  nedover meg, bare for å dobbelt sjekke en gang til alle stedene jeg var skadet. ”Jeg har det bra, Alexander.” Han så seg rundt i rommet, på utkikk etter noe han kunne tørke den blodige nesen min med. ”Jeg skal kverke Rosina.” Han mumlet sint og irritert for seg selv. Før han dro frem litt papir og forsiktig tørket det rennende blodet. Han løftet opp haken min, slik at jeg måtte stirre inn i de brune øynene hans. ”Jeg skal kverke henne.” Han sa det mer til seg selv enn til meg.” Jeg snudde meg vekk. ” Jeg har det bra.”

Jeg kjente en tåre renne ned fra det ene øyet mitt da jeg våknet. ”Frøken, advokaten din er her.” Jeg reiste meg opp og strøk den ene hånden min gjennom håret  i regn refleks. ”Du må bli med meg.” Jeg reiste meg og snudde meg vendt mot politibetjenten slik at han kunne feste håndjernene. Han plasserte dem ømt på og viste meg veien til et besøksrom. Før jeg gikk inn i rommet fikk jeg fjernet håndjernene.

”Hans.” Jeg nikket mot han med forakt i fjeset. Han reiste seg, spaserte forbi meg og låste døren. ”Vær så snill, Michelle sett deg.” Jeg ventet til han var kommet rundt bordet til jeg satt meg ned selv. ”Hva gjelder det?” Det så ut som han moret seg litt, så ned i bordet og smilte litt for seg selv. ”Alexander har vært i en liten ulykke.” Han så opp mot meg og smilte det giftige smilet sitt. ”Hvilke ulykke.” Han ble alvorlig. ”Han er stabil nå, men legene her har virkelig hatt en tøff natt.” Jeg kjente adrenalinet stige mer og mer opp i kroppen min. ”Hva skjedde.” Han reiste seg opp av stolen. ”Han sloss, herjet i kantinen, skadet andre fanger og ikke minst livvakter, hva mer å ja rett og slett et brudd på de fleste regler her. Synd å måtte sone ekstra lenge på grunn av det.”  Han så et øyeblikk alvorlig ut før det nok en gang ble erstattet med et smil.

”Hva er det du vil” Han kom rundt bordet og stilte seg bak ryggen min. ” 8 år fra nå skal du snu ryggen til Alexander, da kan jeg vurdere å hjelpe han med å ikke få fengselsstraff for resten av livet for alt han har gjort i sitt liv.”

”Alexander!” Jeg løp inn til han med en gang vaktene hadde fått av meg håndjernene. Da vi sto utenfor rommet til Alexander. Jeg studerte han, det vakre fjeset hans var ugjenkjennelig. Han hadde kutt, sår og blåmerker overalt. Jeg knakk helt sammen av å se på han. Enda verre ble det da han så opp mot meg med de sørgelige brune øynene sine. ”Michelle?” Stemmen hans var så hes og nesten uhørlig at jeg knakk helt sammen. Jeg kjente hvordan tårene rant ned over skinnet mitt, jeg klamret meg fast til han. Tok tak i hånden hans og klemte den forsiktig, han prøvde å omfavne meg tilbake men han var for svak. Jeg kjente hvordan han sukket avslappet av nærværet mitt før han ikke lenge etterpå sovnet igjen. Min kjære Alexander.