Bemerket

Bindende blod

(Alexander sin versjon)

Personen bak meg trakk hånden min enda lengre opp langs ryggen min, smerten var forferdelig. Den eneste tingen som holdt meg våken fra å svime av var tanken på Michelle. Svarte om jeg hadde blitt ferska nå. "Alejandro?"  Jeg trakk pusten dypt inn av den velkjente stemmen, nei det kunne ikke stemme. Det var umulig, men like vel var jeg så sterkt sikker på hvem det var. "Jeg trodde du var dø." De sterke armene slapp taket om meg, men ikke helt før han så at jeg klarte å stå stabilt. Han løftet hånden mot skulderen min, slik at jeg svakt fikk et glimt av hånden hans. Det var ingen tvil om hvem han var. Den samme tatoveringen som min, vinculante sangre, bindende blod. Skriften jeg hadde blitt tvunget til å tatovere på kroppen min etter at han etterlot meg hans plass i gjengen. Den eneste måten jeg kunne forsvare familien min på, tjene penger for mat på bordet.  "Hvordan kunne du gjøre dette mot madre?" Jeg tvingte meg selv til å skikke opp mot fjeset hans. Møte det som så velkjent var likt mitt egent utseende. "Mi hijo, jeg hadde ikke noe valg." Jeg prøvde å gå forbi han, jeg måtte vekk herifra men han var større enn meg, sterkere og mer veltrent.  "Du lot oss tro at du var død, du etterlot oss. Nesten ute av stand til å overleve." Jeg kunne se at det smertet han å få høre disse ordene, spsielt av sin egen sønn. Den han  mest sannsynlig hadde forventet skulle forstå. "Hva gjør du her i det hele tatt?" Jeg lente meg inntil veggen, lå den ene hånden over der smerten var verst. "Jeg er her for å få dere ut." 

Jeg nektet å tro det, min egen far står rett foran meg etter alle disse årene han har  latt oss tro at han var død og nå har han kommet for å hjelpe med å få oss ut herifra. "Hadde det ikke hvert for deg, så hadde jeg mest sannsynlig ikke hvert her heller." Faren min tok et steg nærmere, tok et fast grep rundt haken min. "Før du begynner med anklagene, la meg i det minste forklare meg. jeg gjorde det jeg mente var til det beste for dere." Jeg ga han en frustrert latter for å understreke at jeg ikke var overbevist. "Til det beste for oss?" Jeg dro av meg skjorten og blottet alle arrene jeg hadde fått fra gjengen Vinculante Sangre. "Var dette til det beste for oss he? se hva de har gjort, all den støyten eg har tatt fordi du ikke klarte å rydde opp i ditt egent rot." All sympatien han eide forsvant ut av sinnet hans. "Tror du virkelig jeg ønsket å bli med i VS ? tror du jeg hadde et ønske om det, nei i 30 år har jeg hvert med for å beskytte din mor, deg og brødrene dine." Han dro av sin egen skjorte for å demostrere det. Jeg så langs den forslåtte kroppen hans.  Rett overlåret var det et svi merket fra en heste sko. Jeg nikket med hode mot det. " Gjorde de det mot deg?" Han dro skjorten på seg igjen. "Hør her, hijo. Jeg prøvde å melde meg ut av det. Jeg prøvde å komme meg ut av det samme min far hadde kastet på mine skuldre, jeg gjorde det for dere." Han lå en hånd på skulderen min. "Den eneste måten å komme seg ut av kluppen er å overleve 60 minutter hvor hele gjengen denger løs på deg på alle slags mulige måter uten at du gjør motstand."  Jeg tok et steg vekk fra han. "Hva skjedde?"  Frank er også medlem av VS han klarte å få meg vekk fra de andre da jeg hadde blitt denget løs på i 45 minutter. Den eneste måten å beskytte dere på var å forsvinne fra overflaten en periode. Du vet hva som hadde skjedd vist ikke."  Jeg prøvde å fordøye alt sammen, alle disse årene hadde jeg trodd at min egen far var dø. Var jeg i det hele tatt i stand til å tilgi han for dette. "Hva er planen?" Vel jeg hadde ikke tid til å tenke mer over det, jeg måtte få Michelle ut herifra og det nå.