Bemerket

Sannheten

(Michelles versjon)

«Alexander sto lent inntil bilen til moren min, med en dryppende blodhjelm i hånden. Nedfor han lå faren min i sin egen bloddam.» Han var død. «Ingen trenger å få vite noe, nå kan vi endelig være sammen.» jeg snudde meg og ble møtt med at mamma løp mot Alexander og kastet armene sine over han. «Ikke nå, Karen.» hørte jeg Alexander hviske. Begge snudde oppmerksomheten sin mot meg.

«Hvilket forhold hadde du til moren din?» Den skjærende stemmen da han fullførte setningen fikk oppmerksomheten min tilbake. «Hvilket forhold sier bevisene dine at jeg hadde til moren min?» I et forsøk på å utstråle hvor irritert jeg var, rettet jeg meg opp i stolen. «Hvilket redskap brukte du?» Et sukk unnslapp meg. «Har du enda ikke klart å plusse to pluss to.»

«Er du med Alexander?» «Det er ikke slik som du tror, lille venn» Det var meg han skulle ha. Uten å tenke meg om tok jeg opp hagespaden og slo den med all kraft mot hodet hennes. «Hold deg unna han» Sjokket strømmet over meg, men jeg følte ikke noe anger. «Du så ikke meg og jeg så ikke deg» Alexanders stemme var sjokkert.

«Vi har hørt Alexander sin forklaring, han har innrømt det meste.» Alexander var en skikkelig pyse, det var hans idé å holde kjeft om dette. Han forsettet «Hva skjedde med moren din» Jeg rettet blikket mitt vekk fra Herr Pedersen. «Jeg drepte henne» Jeg hørte et gisp unnslapp han. Før han reiste seg raskt og for ut døren.

Det gikk ikke lang tid før politibilene sto klare på uteplassen. klare for å kjøre meg og Alexander til et annet fengsel. Alexander gikk før meg, med to andre politimenn ved siden av seg. Rett før de satte han inn i bilen møtte jeg blikket hans, et blikk med så stort anger, at jeg måtte se vekk. Da Alexander ble dyttet inn i bilen, og jeg hørte at motoren våknet til live snudde jeg meg sakte. Jeg så dem kjøre han av sted. Jeg innså at dette kunne bli siste gang jeg så min kjære Alexander.