Bemerket

Taus tilgivelse

(Michelles versjon)

Jeg har kommet over det verste av sjokket etter bestemors besøk. Det fantes ikke tilgivelse hos henne lengre. Det er lenge siden jeg har sett og hørt noe fra Alexander. Ingen snakker om han i gangene lengre. Et par ganger har jeg hørt jenter snakke om han, den deilige kroppen hans og spanske aksenten. Jeg blir kvalm, ikke for de jeg ikke er enig. Men fordi jeg vet at det er så forbanna sant. Hver gang gir det meg et stikk i hjertet, og hver gang begynner jeg å tenke tilbake til fortiden vår.

Alexander dro de sterke armene sine nedover langs ryggen min, helt til de nådde hoftene mine. Han var så øm at det føltes som om jeg var laget av glass. Jeg dro den ene hånden min gjennom krøllene han hadde i nakken. Sakte dro hode mitt nedover halsen hans å kysset nedover fra øret og ned til den bare overkroppen. Kroppen hans var full av små arr og enkelte tatoveringer her og der. Merker etter slåsskamper han en gang i fortiden må ha gått igjennom. Jeg hadde aldri spurt han om det, aldri spurt om fortiden hans. Alt jeg visste var at han har hatt en tøff fortid. Han dro den ene hånden sin oppover ryggen min igjen, og la den forsiktig på kinnet mitt. Han stirret meg inn i øynene ett par sekunder, før han strakte seg frem og kysset meg. Han kysset meg dypere og heftigere. Jeg la begge armene mine rundt halsen hans, mens han med sine sterke arme presset meg enda nærmere han. Så nærme at ingenting kunne ha trengte oss fra hverandre igjen.

 Jeg ristet forsiktig på hode, smilte litt for meg selv. Etter så lenge som jeg har sittet her inne fra skilt fra Alexander, så klarer jeg fortsatt ikke å slutte å tenke på han. Uansett hva han har gjort tidligere i fortiden vår, vet jeg at jeg innerst inne har tilgitt han for lenge siden. Om han bare visste at jeg hadde tilgitt han. Jeg setter meg ned på madrassen og finner frem en bok. Fast bestemt på å tenke på noe annet.