Bemerket

Nedtelling

(Michelles versjon)

Jeg hadde begynt å telle dagene nå, å sitte i en slik celle kan få en til å gå til vanvidd. Jeg tenker fortsatt tilbake på den dagen det hele hendte. Dagen som ikke bare forandret hele livet mitt men ødelagte det.

Det var fortsatt sol ute, kanskje bare noen minutter igjen. Jeg hørte Alexander sin motorsykkel stoppe ved siden av bilen til mor. Jeg lyttet sakte, ingen ytterdør ble åpnet. Mor åpner du døren, husker jeg at jeg ropte. Ingenting. Fort hoppet jeg over to og to steg på vei mot ytterdøren. Jeg angrer på at jeg gjorde det, at jeg i det hele tatt gikk ned trappen var en tabbe.

Den skjærende lyden av at celledøren åpnes fikk meg tilbake til virkeligheten. " Denne veien frøken." Den medfølende stemmen irriterte meg. Den fikk meg til å føle meg hjelpeløs og svak, noe som jeg ikke var. Bare svake mennesker knekker under medfølelse, det var det eneste den patetiske moren min hadde lært meg. "Hva skjedde ettermiddagen 12.02.09 Michelle?" Pedersen så sliten ut denne gangen, større poser under øynene enn vanlig. " Hva skjedde med bevisene dine?" Denne gangen reiste han seg ikke av sinne. Han bare satt det, uten å røre seg. "Vi fant blodet på klærne dine." Å se ned i bakken nå ville bare avslørt meg, så jeg fortsatte å se på han. "dessuten har Alexander uttalt seg litt nærmere på saken." Jeg valgte å spille det siste kortet jeg hadde. «Er det ikke meningen at jeg skal få en advokat eller noe». Et siste sukk glapp ut av Herr Pedersen. Jeg flyttet oppmerksomheten mot klokken igjen.