Bemerket

No way back

(Alexander's versjon)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde duppet av, heller ikke hvor lenge jeg hadde vært våken. Smerten spredde seg gjennom hele kroppen min. Jeg løftet litt på hode for å se på et av kuttene på armen. Det var fint innpakket med bandasje. Jeg hørte en skikkelse bevege seg i bakgrunnen av skyggene, jeg prøvde å reise meg opp for å prøve å registrere personen men jeg hadde ikke krefter til det. " Å Alex, du er våken." Michelle's stemme var svak, som at hun også hadde mistet en del av kreftene sine hun også. "Ja" stønnet jeg mildt mot henne. Jeg lente meg godt til rette i sengen igjen og pustet tungt ut. Nøt følelsen av å ha Michelle rundt meg igjen, men freden varte ikke lenge.

Mi padre kom til syne i døråpningen med den selvsikkre holdningen sin. Kroppen hans var dekorert med tatoveringer de fleste stedene. Mange av de var knyttet til gjengen han en gang tilhørte. Den gjengen som i dag gjenspeilte i tatoveringene på min egen hud. Mange visste ikke en gang om disse gjengene, trodde det bare var snakk om små gangster tenåringer som stjelte biler. De skulle bare visst hva mexicanske gjenger var i stand til. Han så mot Michelle. "Kan jeg få et øyeblikk alene med Alejandro." Hun så på meg med er bekymret blikk. "Alex" rettet jeg ham. "jeg heter Alex" han bare hevet øyenbrynet mot meg for å understreke at jeg ikke skremte ham. Jeg nikket til Michelle og hun gikk stille ut av rommet. Han kom mot meg med stødige skritt, blikket hans var kaldt. Det milde, vennlige blikket jeg hadde vokste opp med var borte."Alejandro" begynte han strengt. Jeg himlet irritert med øynene ville ikke høre på unnskyldningen han hadde å komme med, ønsket ikke hans medfølelse. " Eg er vant til å få litt bank , jeg tåler et par kutt i armene også . " svarte jeg kaldt i det svimmelheten etter å ha reist meg opp for tidlig fikk det til å blekne for meg. " du har mistet mye blod de siste par"
jeg forberedte meg på den lange talen hans.

..

"Vet madre at du lever?" avbrøt jeg han før han fikk begynt på talen sin.  Han tok en stol i enden av rommet og plaserte den foran sengen min. "Du vet hijo" Jeg bet meg irritert i leppa mens jeg ristet på hode. "Eg stilte deg et jævla fuckings  spørsmål, vet madre at du fortsatt lever? ja eller nei?" jeg merket at stemmen min var høyere og skarpere enn jeg hadde planlagt, likevel satt han like rolig. "Nei" sa han på utpusten og jeg stivnet. Jeg kunne ikke høre noe anger i stemmen hans. " bien, for du er fuckings død for oss alle uansett" Jeg ville komme meg vekk fra ham, jeg prøvde å reise meg men han lå en hånd på brystkassen min, noe som var nok til holde meg nede ettersom at kroppen min ikke hadde noe særlig igjen med krefter.

..