Bemerket

Gjenforent.......

(Michelles versjon)

Kveldstid.

Jeg satte meg ned på sengekanten og tok opp den nye boken min. Jeg vurderte coveret og åpnet den motvillig. Jeg hadde begynt å bli rastløs, trengte en distraksjon. I det jeg hadde lest meg igjennom det første kapitlet av en høyest kjedelig bok, hørte jeg skritt langs gangen. Lyden av at noen lusket seg rundt om gangene var svakt, men ikke så svakt at det ikke var hørlig. jeg reiste meg opp og lot boken ligge igjen på sengen.  ”Frank?” Jeg blunket to ganger mot skikkelsen og myste, definitivt han. ”Hva gjør du her?” Han dro frem et par nøkler og ett personkort. Jeg tok et par steg bakover litt usikker på hvordan jeg skulle reagere på dette. ”Hysj, typen din er rett borti her, klar for friheten søta?” Jeg vurderte forlempene og ulempene i løpet av noen sekunder. ”J-jeg” Frank hadde tydeligvis ikke  tid til forklaringen min for i det øyeblikket løftet han knyttneven og slo den med all kraft mot hode mitt. Jeg begynte å se lys som foldet seg foran øynene mine som lysglimt  eller det andre mennesker kaller å se stjerner før jeg datt rett i bakken. Det siste jeg husket før jeg svimte av var den frustrerte stemmen til Alex som bannet sint mot Frank.

Noen timer senere.

Alexander? Jeg åpnet øynene sakte men måtte dekke dem til igjen. Det sterke lyset svei i øynene mine. Jeg reiste meg opp, noe jeg helt klart ikke burde gjort. For med ett kom den bølgene smerten fra kulen på pannen og kvalmen etter følelsen av å måtte spy. ”Michelle, wow du må legge deg ned igjen.” Alex gikk med raske steg mot meg mens han holdt et glass vann i hånden. Forsiktig hjalp han meg opp i en slags liggesittende stilling. ”Her ta disse tablettene” Jeg stirret ned på tablettene han hadde i hånden og hevet det ene øyenbrynet. ”smertestillende.” Sa han raskt med ev vagt smil om munnen. Jeg tok raskt begge tablettene i munnen og tømte glasset med vann. Alexander satte seg ned i en stol vedsiden av meg og fomlet hendene sine på fanget sitt. ”Hør her Michelle…” Jeg la fort den ene hånden min over hendene hans og stirret mot han. ”Vær så snill, jeg orker ikke den samtalen nå.” Han så fra meg og ned på hendene våre. ”Hva er det?” Jeg skikket ned på hånden min og oppdaget ringen. ”Em bare en ring jeg har fått.” Alexander stirret med intense øyne. ”Av hvem?” Jeg trakk til meg hånden og skikket ned på den. ”Bare en venn.” det virket ikke som at han helt kjøpte forklaringen min, men han ga seg med alle spørsmålene. Han reiste seg opp, dro den ene hånden gjennom håret og gikk sakte mot døren. ”Rop hvis det er noe.” Jeg nikket sakte, la hode tilbake i puten og pustet tungt ut. Jeg så på mens Alexander forsvant ut av døren og lyttet etter han da han gikk langsomt ned trappen igjen. Det var ikke før det ble helt stille i bygge vi var i før jeg turte å lukke øynene og tillate meg selv å forsvinne bare noen timer til.