Bemerket

Muskelbunten

(Alexanders versjon)

Jeg vet ikke hvem jeg er lengre, hva jeg gjør eller hva jeg i det hele tatt tenker med. Jeg gikk fra å være enn tenåring uten mål og meninger om fremtiden og livet. Til en 19 åring uten liv i det hele tatt. Livet mitt forsvant ut av hendene mine den dagen jeg mistet Michelle. Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg har sett henne. Men jeg husker alt ved henne, alle minnene. Jeg orket ikke tanken på det lengre, jeg måtte få fokuset vekk fra Michelle. Jeg så ned i maten som lå urørt på brettet, jeg pirket litt borti det. Forsvant mer og mer inn i min egen verden.

Et smell unnslapp da brettet ovenfor meg landet på bordet. "Her har vi jo slåsskjempen." Jeg så opp fra brettet mitt og rett opp på muskelbunten jeg hadde sloss med. Et ork unnslapp meg da jeg forberedte meg på det som kom i vente. "Muskelbunt" Jeg rettet meg opp der jeg satt mens jeg fortsatte. "Hvis du er for å kreve erstatning for sist, så versegod forsyn deg. Jeg slengte bredte mitt over til han, reiste meg og gjorde meg klar for å gå min vei. "Frank" Jeg snudde meg forbauset. "Jeg heter Frank, din tosk" Han sa det med noe arrogant i stemmen, som om han var sjefen over fengselet. Han hadde et tonefall som om jeg burde være stolt over at han snakket til meg. "Alexander" Jeg satt meg sakte ned igjen og stirret på Frank. "Hør her, gutt" Han pekte den skittene gaffelen sin mot meg og fortsatte. "Du er tøff, men ikke tøff nok. Du bør ligge mer laft om du vil overleve her. Kun slåss når du må." Han stakk gaffelen nedi maten sin igjen, ventet på en reaksjon fra meg. "Og du er liksom eksperten?" Jeg kunne ikke la være å virke irritert. "Vent å se, gutt" Jeg reiste meg opp igjen, litt mer bestemt denne gangen. " Jeg heter Alexander, din tosk" Jeg snudde på helen og fortsatte mot vaktene ved utgangen som sto klare med håndjernene sine.