Bemerket

Deal

(Alexanders versjon)

Jeg lå å sov da jeg våknet av at en celledør ble åpnet. Flere bevæpne sikkerhetsvakter sto utenfor. ”Det ser ut som du får en ny nabo.” De forvokste vaktene. Tror de er bedre enn oss her inne, fordi de har friheten. De har friheten til å gå ut her ifra og aldri se seg tilbake. Ikke en gang ofre en tanke til de som sitter her inne. Kanskje vi fortjener det? Jeg vet ikke lengre. Jeg føler meg sviktet av alle, selv om det er jeg som har sviktet dem. Lillebrødrene min har jeg ikke snakket med på ett år nå, de ønsker ikke å snakke med meg etter at jeg havnet i fengsel. Stakkas madre, det var min oppgave å hjelpe henne med å forsørge familien vår. Alt ansvaret ligger nå på min to år mindre brødre Samuel og Pedro. Vi kom til dette lande hele veien fra Mexico da jeg var 10 år gammel. Helt fra den alderen har jeg hatt den typiske mannen i huset oppgaven. Padre dro fra oss for lenge siden, etter det ble det verre og tøffere for oss å bo i Mexico. Ett nytt land virket spennende og forlokkende, som en ny start med blanke ark. I stedet for å få meg en karriere og familie selv endte jeg i fengsel. Litt av et eventyr.

Jeg satte meg opp på madrassen og stirret ut. En av de gamle fangene skal hvis ha blitt løslatt nå, og en av fangene fra avdeling C blir flyttet over hit. Jeg så to politimenn trekke en person mot cellen som var gjort klar til han. Muskelbunten fra kantinen, selvfølgelig var det han av alle jeg skal ha ved siden av meg. Irritasjon dirret gjennom meg da en av vaktene dro av han håndjernene og dyttet han inn i cellen. ”Nei men har vi ikke slåsskjempen i egen person.”  Jeg stirret med et tomt blikk mot muskelbunten, som hadde komt helt bort til stålstengene cellen var bygd opp av.  Jeg lå meg ned på madrassen igjen og prøvde å stenge han ute. ”Enda en surmulende drittunge, jeg trodde du hadde litt mer bein i nesen Alex.”  Jeg reiste meg fra madrassen og gikk sakte mot han. ”Jeg har ingen grunn til å surmule, jeg har alt gitt deg som fortjente i kantinen sist uke.” Jeg trakk på smilebåndet og snudde meg. ”Fin dame du tok deg med deg til fengselet, virkelig noe å se på.” Jeg tok et fast grep rundt fengselsskjorten hans. ” Ikke våg å blande Michelle inn i dette” Han tok et enda fastere grep rundt håndleddet mitt slik at jeg slapp taket i han. ”Jeg trodde du ville ha henne ut her i fra” Han spilte et forbanna spill med meg. Irritasjonen og frustrasjonen forsvant, i stedet ble jeg nysgjerrig. ”Hvordan kan du få oss ut.? ” Uansett hva dette dritt spillet handlet om, var det verdt et forsøk. Jeg gjør hva som helst for å få Michelle ut her ifra. ”Jeg har rømmet fra dette fengselet før.” Jeg stirret på han, leitet etter tegn som ville avsløre spøken, men han sto der helt alvorlig. ”Hva vil du ha for det?” Ett eller annet var han ute etter, det var noe med han som ikke stemte. ”Gjør som jeg sier, så skal jeg få deg og dama di ut herifra.”  Ingenting ved han fikk dette til å se ut som en spøk. Å få Michelle ut herifra var det eneste jeg ville. ”Deal.” Jeg så på han en siste gang før jeg snudde meg, og gikk tilbake til madrassen.