Bemerket

Dommen

(Michelles versjon)

Advokaten min og Alexanders kom sakte mot døren til cellen min. Mørk i blikket spasert han inn da døren åpnet. Da han var innenfor døren hadde han denne klassiske, jeg er advokat bare se på kofferten min holdningen. Men det var noe alvorlig med han denne gangen også. ” Hvordan har du det, Michelle?” Å spør en som sitter i fengsel og venter på en straff som vil avgjøre skjebnen hennes er i grunnen ganske ironisk. ”Fint, og du?”  Han avfeide denne høflige gesten  og satte seg ned på en plastikk stol som var tatt fram til han. ”Har du snakket med Alexander?” jeg bestemte meg for å bruke samme holdning tilbake. ”Ikke enda” Det virket som om denne samtalen kjedet han. ” Jeg har snakket med dommerne, frøken Lørsten.” Arrogansen og frekkheten hans forsvant et par sekunder da han snakket, bare i noen få sekunder. Det var som om den profesjonelle stemmen ble erstattet med sorg. Jeg bare satt der, klarte ikke å puste.

Det virket som om han ventet til jeg hadde roet meg ned. Som om han ventet på det riktige tidspunktet for å slippe bomben.” du har fått 10 års fengsels straff, Michelle.” Jeg klarte ikke å puste, jeg viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, hvor jeg skulle se. Alt snurret som et stort kaos inni meg. ”Og Alexander?” jeg svelget tungt, viste ikke om jeg turte å få høre svaret. ”Samme straff.” Jeg vet ikke om jeg så antydning til medfølelse da han sa det, det var mer som forakt i stemmen hans. ”Men det trenger ikke å ende slik.” Han reiste seg fra den hvite plaststolen og gikk sakte mot meg, helt bort til han sto helt inntil meg. ” Jeg kan forkorte straffen din, alt jeg trenger er…” Jeg rykket bakover så hardt at jeg skallet hode i murveggen på cellen min. ”Nei, jeg akter ikke å gjøre det. Uansett hva tilbudet ditt går ut på.”  Han kom enda nærmere, helt inntil igjen. Jeg kjente den ene armen hans på hoften, og den andre snikende under genseren min på ryggen. ”Michelle, tenk på det.” Han bøyde hode sitt ned mot halsen og begynte å kysse den nedover. Man skulle tro at alt dette var romantisk. Men nei, jeg viste hvor de leppene var på vei og det fikk det hele til å føles ut som våte sikkeldammer der han hadde kysset meg. ”Nei, vent” Stemmen min var ikke like klar og sterk som den burde, den var svak, alt for svak. ”Michelle” Stønnet han. Jeg fikk panikk viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg fanget inntil denne murveggen. ”Hjelp!” Jeg skrek det ut av full hals og langs gangen hørte jeg sikkerhetsvakter løpe mot vår retning. ” Å det gjorde du ikke. ” raseriet hans strømte fra  hele kroppen hans. ” Et ord og jeg sørger for at din kjære Alexander aldri slipper ut av fengselet, bare så mye som et ord.”  Han trykte pekefingeren mot fjeset mitt for å demonstrere alvoret i det hele. Så rygget han unna før vaktene nådde fram. ”Hva er i veien frøken?” De to sikkerhetsvaktene skikket skeptisk bort på advokaten min. ” Jeg, em trodde jeg så en eeeh rotte, men ingen fare herr Sørsta var her.” Jeg kikket bort på advokaten min med et hevet øyenbryn. De to vaktene sa ingenting på det, trakk bare pistolene oppi bukselinjen og gikk bortover gangen igjen. Sørsta begynte å bakke sammen tingene sine, ga meg et siste surt blikk før han snudde seg og gikk.