Bemerket

løftet

(Michelle sin versjon)

Jeg lå å vridde meg frem og tilbake i den harde fengsels sengen. Kikket opp mot klokken for sjette gangen nå. Flott ,klokken har gått fra 11.58 til 11.59 tiden går jo som bare det. Jeg stirret vekk fra klokken og fortsatte å lytte til den sinte stemmen inne i hode mitt. Plutselig ble stemmen til en mildere tone, og tankene for tilbake til Alexander.

Måten han hadde stirret opp mot meg fra sykesenga, måten blikket vaklet fort betraktelig over kroppen min for å sjekke om jeg var okey. Ironisk, det var tross alt han som lå halv død i sengen. Jeg kunne ikke risikere å miste han, ikke nå når jeg trenger han så skjært, fort kastet jeg tankene vekk. Ventet vaktsomt på at klokken skulle tikke videre og tiden skulle gå fremover, orket ikke å tenke mer på et tap jeg ikke ville overlevd.

”Frøken, en pakke til deg, fra advokaten din.” Jeg trakk puten over hode, ønskte sterkt at han bare kunne forsvinne. ”Frøken!” Jeg reiste meg opp som om noen skulle avfyrt en rakett. ”Greit, greit. En mann av kort lunte altså.” Jeg snøftet og stirret bort på den kortklipte mannen ved celledørgitrene. Kanskje ikke det smarteste jeg kunne sakt. Han snøftet og ga meg esken. Den var innpakket i en liten brun pappeske, den var allerede åpnet.  Jeg tittet nedi, der lå den. Den svarte lille esken, hånte meg. Forsiktig tok jeg den opp og lukket lokke forsiktig opp. ”faen, den er jo fin også.” fort løftet jeg kortet som lå inni, heldigvis ulest.

Kjære Michelle

Jeg har holdt mitt løfte, Alexander har ikke fått annen straff en samfunnstjeneste for kantine bråket som avtalt……

Nå er det din tur til å holde ditt løfte!

Din Hans

Med et raskt kast føk esken rett i celleveggen, jeg sank ned på kne med brevet i hendene og lot tårene trillet fritt nedover skinne mitt.