Bemerket

Tapet

(Alexanders versjon)

I det det gikk opp for meg hva jeg hadde gjort kom Michelle ut av døren med et lamslått uttrykk i fjeset. Jeg forberedte meg på å forklare henne alt, men akkurat da kom Karen løpene mot meg. Hun kastet armene sine rundt meg og hvisket disse liksom beroligende setningene sine. ” Ikke nå, Karen” Jeg prøvde å lirke henne av meg, men i stedet byttet hun taktikk. Hun ga all oppmerksomheten til datteren sin, ved å prøve å få dette til å høres ut som et svik fra min side. ” det er ikke slik som du tror” hun sa akkurat de riktige setningene som skulle til for å provosere Michelle. Så skjedde det. Michelle drepte henne, drepte henne på samme måte som jeg hadde drept herr Karlsen. Hun snudde seg lamslått mot meg. ”du så ikke meg, og jeg så ikke deg” Jeg var i sjokk, for første gang på lenge følte jeg på en redsel. Redselen som sa at jeg kom til å miste Michelle.

Det virket ikke som politibetjent Solsvik hadde flere spørsmål. Det virket som om han forsvant inn i egne tanker. På jakt etter riktig beslutning. På jakt etter et fasit svar. Han reiste seg sakt opp fra stolen. Plukket sammen alle papirene sine, og for ut av avhørsrommet. Jeg lå hode mitt matt i hendene mine, og tenkte på Michelle. Jeg følte på et anger, et anger jeg må leve med resten av livet.

Etter en drøy halvtime sto det to politibiler klare utenfor. Klare for å frakte meg og Michelle til et annet fengsel. Jeg gikk fremst, med to politimenn på hver side. Michelle og vakten stoppet litt lengre bortenfor politibilene, mens jeg ble ført bort til den ene bilen. Før de satte meg inni bilen så jeg i Michelles retning, møtte blikket hennes. Hun så vekk, hun orket ikke lengre synet av meg. Jeg ble sakte dyttet inn i bilen før motoren våknet til live og kjørte meg av sted. Smerten jeg nå følte innvendig svei gjennom hele kroppen min, sjelen min og det knuste hjertet mitt. Jeg hadde mistet Michelle, kanskje mistet henne for alltid.