Bemerket

La adrenalinet pumpe

(Alexanders versjon)

Jeg så opp mot faren min med et blikk fullt av håp. Han så nedover meg, før han langsomt slapp det stramme taket han hadde rundt albuen min. Stillheten senket seg rundt oss og jeg kunne se at ansikt musklene hans strammet seg.  ”Du vet hva planen er.” Jeg lente meg bakover slik at ryggen til slutt møtte veggen. Pustet kontrollert ut, slik at han ikke kunne røpe hva jeg egentlig følte, hater, redselen, angere alt lukket jeg unna. Etter alle disse årene så har han ikke forandret seg litt en gang. Denne mannen som papirene sier er faren min, mannen som har trent meg opp til å ta hans plass i VS sto foran meg med sitt pokerfjes. Ingen form for følelser viste han frem.  Han trakk seg tilbake i det lille rommet og forberedte seg på det verste. ”vel gutt.” Jeg snøftet vridde på hode uten å møte blikket hans, han overså meg og åpnet døren forsiktig. Gangen var bekmørket, det eneste som gjorde det mulig å se var lyset fra datamaskinene fra de diverse kontorene. Jeg kikket opp i taket og så på kamerat som sveivet frem og tilbake med knust linse. ”Virkelig?” Far tittet opp på verket sitt, og smilte fornøyd.  Vi listet oss videre langs gangen med alle sanser på.  Vi gikk langsomt bortover til vi hørte plystring lengre borte i gangen. ”Er du klar gutt.” Før han rakk å gi en kommando stupte jeg mot plystringen og begynte å denge løs på nærmeste av dem. Når jeg endelig hadde fått den ene ned i bakken og passet på at han var svimt av snudde jeg mot far som hadde fått de andre to i bakken. ” fort, bytt om.” Jeg kikket ned på politimannen nedenfor. ”Hva!?” Jeg stirret foraktsom mot ham. ”Bytt om, sa jeg.” Jeg knelte nedenfor politimannen og mumlet. ”Jeg hørte deg.”

Vi gikk seltene bortover gangen i stillhet til vi nådde porten. Jeg dyttet hånden ned i lommen og fant personkortet og lå det inntil kortleseren. Vi ventet noen drøye sekunder til døren endelig for opp. ” Hvor er C avdelingen gutt.” jeg snaset rett foran han og drøyde hode mitt mot skulderen, stirret på han med sidesynet. ”Neste bygg.” vi gikk videre bortover til en ny kortleser og gjentok prosedyren.  Med raske skritt steg vi inn og gikk med rolige skritt mot de andre nattevaktene som ikke brydde seg om hvem som kom. De så mot skiltene våre og tasset videre muntert.  Jeg stoppet opp ved cellen til Frank og lente meg inntil stålstengene. Frank løftet hode og brummet. ”Hallo gutt, ser du har truffet en gammel venn av meg.” Jeg skikket ikke bak meg, jeg visste at han var der kald og urørlig kjente jeg blikket hans på meg.  ”Frank.” Jeg tok frem nøkkelen og åpnet celledøren manuelt. Han tok et par skritt mot meg og løftet hendene mot meg for å støtte dem på skuldrene mine jeg rygget unna. Ga han et kaldt blikk før jeg snudde på hælen og fortsatte mot neste bygg.  Jeg kunne høre de hviske bak meg mens jeg gikk langs gangen som førte til cellen hennes. ”Stopp!” Jeg snudde meg rundt i møte med en tykk liten betjent. Jeg kjente adrenalinet boble under huden mens jeg stirret ned mot han. Han kom helt bort til meg, strakte ut hånden og ” du glemte nøklene dine em.” Han så ned på nøkkelen som var festet til et kort. ” Adam.” Han smilte vennlig mot meg . ” Ja, em sein natt, takk skal du ha.” Han smilte vennlig mot meg før han forsvant i mørket. Jeg snudde meg rundt og så at far og Frank var vekk. ”Fanken.” bannet jeg lavt før jeg fortsatte mot cellen hennes. Da hørtes det hyl gjennom veggene, og fengselets stille vegger ble erstattet med et hylende ul fra alarmen. ”Jeg har ikke kommet så langt for å mislykkes.” Jeg løp mot cellen hennes akkurat tidsnok til å se Frank slå Michelle i svime og kaste henne over ryggen. Jeg løp mot han da far presset meg inntil veggen som om han var en Rødby spiller. Jeg skrek av full hals mot Frank. ” Du slo henne i svime din forbanna drittsekk!” Jeg kjempet med alle krefter, men jeg måtte innse at han var sterkere enn meg. ”Vi har ikke tid til dette sønn, la oss få henne ut herifra.” Vi snudde oss begge automatisk mot gangen da skrittene til vaktene klang til alarmen. Han slapp meg og vi spurtet begge to etter Frank som var godt i gang med å åpne søppelsjakten ved hjelp av personkortet til Adam. Han tok Michelle i fanget og forsvant nedi. Aldri før hadde adrenalinet mitt pumpet så mye som nå. Vi forsvant begge to nedi etter han og landet rett i en konteiner. ”Kom igjen jenter, denne veien.” Vi hoppet over kanten og løp mot bilen som sto og ventet på oss. Jeg snudde meg i setet og så på det belyste  fengslet som lyste opp bak oss, mindre og mindre ettersom vi sakte forsvant. Jeg så bort på Michelle i fanget på Frank, hva i helvete hadde vi gjort?

Vel, vi må innrømme at vi har hatt litt skrivesperre med enkelte av bøkene våres... rett og slett fordi vi har kommet til punkter hvor det gjerne er vanskelig å finne på nye konflikter eller fordi vi har vært i tvil om dere i det hele tatt vil lese mer av boken, eller heller ønsker at vi bare skal komme til et stoppepunkt.  Så vi spør igjen... ønsker dere fortsettelse?

-Anonymousene