Bemerket

El diablo

(Alexander sin versjon)

 Jeg kjente utmattelsen gjennom hele kroppen etter slåsskampen sist uke, men jeg orket ikke dette stedet lengre. Taklet ikke presset av å omgås mennesker som egentlig ikke har et ønske om å hjelpe meg.  Hvem vil ha noe å gjøre med en som meg, innesperret som en rotte. ”Mr. Fuentes?” Jeg kikket trøtt opp på en blond sykepleier assistent. Gud hun minnet meg om Michelle, den blyge holdningen som er skjult bak et avslappende smil. Øyner så blåe at bare havet kunne måle seg som konkurranse. ”Em ja.” Hun kikket fort ned igjen i papirene, fortsatt med et smil om munnen. ”Det er en kamerat av deg her, fra  avdeling C.” Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til situasjonen, ikke heller hvordan jeg skulle reagere. ”Er dette greit for dem? ” Smilet hennes begynte å blekne litt. ”Klart” Jeg bøyde hode bakover i puten, som om jeg kunne forsvinne ned i den.

Ti minutter etter at sykepleieren hadde gått, banket det forsiktig på døren og Frank kom stigende inn. ”Muskelbunt.” Han snøftet for å skjule latteren. ”Hør her gutt, jeg kom ikke for å småprate og holde teselskap.”  Jeg prøvde å reise meg opp i sittende stilling, men en smerte braste langs ryggraden min. Jeg bannet lavt for meg selv og ga opp. ”I kveld skjer det, er du med eller ikke?” Jeg stirret irritert på han. ”!Mierda, tu diablo!” Jeg spyttet ordene opp i trynet på han, og denne gangen klarte jeg å reise meg opp i sittende stilling. ”Etter alt du har gjort, din dritt. Jeg vet ikke om du husker det men du sjekket opp Michelle, gjengen din banket meg opp og nå vil du ha min hjelp. ”  Frank tok et steg nærmere, så nærme at han nå sto nesten oppi meg. ”Hør er gutt, vil du få deg selv og Michelle ut herifra eller ikke?” Jeg hatet å innrømme det men han var faktisk min eneste sjanse til å få Michelle ut herifra. ”Hvordan?” Jeg pustet godt inn og så opp mot han. ”Ikke alle er i fengselsdelens sykeavdeling, langt vekke fra celler.” Han smilte med et par gule tenner. ”Jeg er lenket til sengen.” Jeg blottet leggen min for å vise han fotlenken. ”Derfor har jeg med en liten ting til deg.” Han tok hånden sin nedi bukselommen og tok opp en nøkkel. ”Hvordan?” Jeg klarte ikke fullføre setningen, jeg var paff. ”Hold kjæft og hør godt etter. Klokken tolv i natt er det kun tre sykepleiere og en lege her. Da er riktige tidspunktet for å slå til.”

”Kom igjen, tiden er ute.” Frank skikket over skulderen mot betjentene bak seg, før han snudde seg mot meg. ”God bedring, gutt.” den brummende latteren hans lagde gjenklang mens han forsvant ut av rommet og innover langs gangen. Jeg kikket opp mot veggklokken, før jeg lukket øynene og forsøkte å sovne.