Bemerket

A long way down

Los años no pasan en balde- Tiden tar sin toll.

Los tiempos cambian - Tidene forandrer seg.

Alea iacta est y sangre ha sidosacrificado - Terningene har blitt kastet og blod har blitt spilt.

hijo, no huyes de tu problemas- sønn røm ikke fra problemene dine

(Alexander's versjon)

Jeg stirret inn i flammene fra peisen. Jeg kjente øynene til faren min hvile på meg. Jeg orket ikke å snakke med han akkurat nå. Var han i det hele tatt klar over hva jeg hadde gjort? Jeg slapp flammene ved blikket og gnikket fingertuppene varsomt over tatoveringen min rundt håndleddet. "Nervøse trekk." Frank stirret på håndbevegelsen min. Han var akkurat som faren min. De leste folk som en åpen bok, alle bevegelser som ble utført registrerte de. "Jeg ville ikke antatt det det." Jeg reiste meg og gikk bort til vinduet. Utenfor regnet det, og ny og ne kunne man se lynnedslaget skyte over himmelen. "Jeg kan med ganske stor sikkerhet anse det." Jeg kjente hodepinen bygge seg opp bak pannen min. Jeg begynte å telle inne meg: 1001...1002...1003...1004 så kom tordenbraket. Et nytt lyn flammet opp over himmelen og jeg begynte å telle igjen 1001...1002...1003. "Du bør la henne gå." Jeg snudde meg mot faren min. "Slik du ga slipp på mor og oss andre, på samme måte som du snudde ryggen til oss da vi trengte deg mest. Nei jeg nekter å overgi den samme tittelen du ga meg til mine lillebrødre." Han reiste seg. "Los años no pasan en balde" Jeg tok et truende steg nærmere han. "For deg eller de rundt deg?" Jeg snudde ryggen til han igjen. "Alejandro" Jeg kjente hånden hans på skulderen min. " Los tiempos cambian." Jeg måtte anstrenge meg for å klare å puste, følte meg kvelt av omgivelsene. Jeg kostet vekk hånden hans. "Alea iacta est y sangre ha sidosacrificado."

jeg hørte et kremt bak meg og snudde meg mot Michelle som sto øverst i trappetrinnet. "Michelle, du bør kanskje ikke stå oppreist enda." Hun holdt seg støttene inntil rekkverket." Jeg har det bra Alex, bare et lite slag i hode." Hun stirret krom øyd over til Frank ved min side. "Hvem er dette." Michelle så mot faren min. Jeg møtte øyenkontakt med han. "En venn av Frank." Jeg kunne se alle følelsene som for over fjeset hans. " hijo, no huyes de tu problemas" Jeg tok hånden til Michelle. "jeg rømmer ikke fra mine problemer. Jeg rømmer fra dine." Jeg kjente en stram svie over fjeset, hadde far slått meg. Nei, det var Frank. "Ha respekt for faren din gutt, du aner ikke hva han har gjort for dere. " Jeg tok hånden vekk fra fjeset og lot den falle lang siden. Hadde det ikke hvert for at Michelle holdt meg advarende om hånden. "Kom, Alex." så hadde jeg kastet meg over ham. Hun dro meg med oppover trappen. Jeg slapp meg selv ned på sengen hennes. Hun stirret på meg.

Trøttheten svirret om øyelokkene mine. Husket ikke sist jeg hadde fått blund på øynene. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk vanskelig for å puste og det strammet seg i bryst kasten min. Jeg måtte trekke lungene godt sammen før jeg skjelvende pustet ut igjen. "Alexander." stemmen hennes var neste uhørlig, men jeg visste at hun hadde sakt navnet mitt. Jeg støttet kroppen på albuene slik at jeg kunne se på henne. "Ja?" Fjeset hennes var nesten gjemt helt vekk i skyggen som rommet utstrålte. Jeg reiste meg, kjente på kvalmen som bredde seg gjennom meg. "Michelle." Hun tok et steg tilbake og jeg stoppet opp. Sluttet å puste, sluttet å tenke. Tiden stoppet. Kanskje hadde far rett, kanskje den jeg hadde blitt hadde forandret meg. Men vi hadde ikke gjort det med vilje, det var ikke dette som skulle skje. Det var selvforsvar. Jeg dro hendene frustrert gjennom håret. "Faen." Jeg gikk skjelvende mot vinduet og støttet meg på vinduskarmen. Lynnedslaget skinte over himmelen 1001...1002...1003 tordne brakte og jeg kjente den irriterende hodepinen forverre seg. Det begynte å blekne foran øynene mine, og igjen ble det enda vanskeligere å puste. Jeg kunne høre hvordan hjerte kjempet med å frakte blod ut til kroppen min. Dunkdunk dunkdunk det strammet seg om hjerte og hodepinnen sto i ett i pannen min. Jeg kjente føttene ga etter og jeg falt i bakken. Svetten begynte å renne fra pannen min. Hva skjer med meg? Michelle skrek ut navnet mitt idet Far og Frank kom styrtende inn på rommet mitt. Frank brettet opp erme mitt hvor sykepleieren hadde satt sprøytene. "Faen." Mumlet han og ga far noen kommandoer.