Bemerket

drømmene

(Michelles versjon)

Alexander hadde komt i trøbbel igjen. Ryktene sier at han gir fullstendig blaffen i alt nå. Jeg vet ikke lengre, er han i det hele tatt verdt å vente på? Jeg elsker han, jeg har alltid elsket han. Spørsmålet er om denne muren som skiller oss har blitt for stor. Jeg lå på madrassen å prøvde å se for meg Alexander. Den typiske spanske muskulære kroppen hans, smilet, håret som var akkurat passe langt og krøllet seg i nakken. Øynene som var så dype og mørke at en hver ble forelsket i dem. Jeg ristet bilde fra meg, det stakk i hjertet hver gang jeg tenkte på han. Før dagdrømte jeg alltid om hvordan framtiden vår ville bli. Barn, hus det som alle jenter drømmer om. Det virket ikke som om han tenkt på det samme. Han avfeide alltid temaet da jeg tok det opp, som om tanken på det vekket forakt hos han. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, stirret bare opp i taket og ventet. Ventet på at søvnen skulle bringe meg vekk fra dette stedet, bare noen få minutter.

Han kysset meg langs halsen, sakte fra øret og nedover halsen. Hvert kyss fikk sommerfuglene i magen min til å flakse med vingene. Jeg strakte fingrene mine gjennom krøllene han hadde i nakken, og lente meg bakover mot hodeputen. Han stoppet med å kysse halsen min og strakte hode sitt opp mot mitt. "Jeg elsker deg" hvisket han før han sakte kysset meg på leppene. Jeg førte den andre hånden min nedover ryggen hans mens kysset ble dypere og dypere.

Et hyl fra den andre siden av min celle vekket meg. Jeg spratt opp med et rykk, forsto knapt hva som hadde skjedd. "Slipp meg ut, stygge svin!" Kvinnen i den andre cellen så ny ut, ganske ung også. Kanskje på min alder. Vaktene som hadde dyttet henne inn i cellen, fortsatte bortover gangen. Viste ikke antydning til å bry seg om kvinnen som satt der å hulket og grein av frykt. 10 år skal jeg være her inne, 10 år av livet mitt som vil bli bortkastet for alltid. Jeg lå meg ned på madrassen igjen, i et forsøk på å prøve å få sovne igjen