Bemerket

Alexanders versjon

(Alexanders versjon)

Dette var min feil, jeg hadde nok en gang sviktet henne. Jeg har klart å få henne i trøbbel før, men ikke på samme måte som denne gangen. Avhøret hadde allerede holdt på i dagevis. Ikke en dritt hadde jeg uttalt, og dessverre gikk dette utover Michelle. Jeg burde tilstå, jeg burde gjøre det for henne. Jeg vet at hun er tøff, men disse folka her har sikkert preppa hode hennes med mer enn nok dritt nå. Det sies at Pedersen er en tøff fyr, eller så er det bare noe politibetjent Solsvik vil at jeg skal tro.

"Alexander, Alexander se på meg." Irritert ser jeg vekk fra klokken og skulker bort på Solsvik med et sint uttrykk. "Hvorfor gjorde du det?" Jeg retter meg sakte opp i stolen og plasserer hendene samlet på brystkassen min. "Du forstår det Solsvik, at jeg har gjort en del ting i livet mitt. Så om du kunne uttalt deg litt bedre." Jeg fikk ikke avsluttet setningen før Solsvik slo mappen sin hardt mot bordet. Jeg flytter øynene mine opp fra hvor mappen nå lå på bordet og møtte det illsinte blikket hans. " Hør her Alexander, vi vet alle hva du har gjort." jeg merket irritasjonene gjennom hele kroppen. Jeg reiste meg fra stolen med en elegant bevegelse, så rask at jeg vedder på at han følte seg gammel. " Hvis du og Pedersen vet så forbanna mye som dere uttaler, hva gjør jeg i dette avhøre nok en gang?" Jeg satte meg ned igjen og så opp mot klokken nok en gang.

"Michelle, du vet jeg ikke mener det sånn." å se henne sint gjorde vondt, en følelse jeg aldri hadde følt for noen før. Jeg var kjent som den typiske "bad boyen" på skolen, jeg har selvfølgelig hvert i et forhold før. Men ingen av de jentene hadde denne effekten på meg. Jeg elsker Michelle av hele mitt hjerte. Bare å se henne ha det vondt fikk meg til å prøve å gjøre hva som helst for å rette opp i det. "Vi snakkes, Alexander." Stemmen hennes lød skuffet, trist men ikke et hint av medfølelse eller anger. Jeg kjente hvordan hatet ovenfor meg selv ble bygget inne meg, hvordan trangen til å rette opp i dette rotet vokste. Nei, jeg må gi henne litt tid. Jeg snudde meg og fikk se et siste glimt av Michelle mens hun gikk bort over veien.

"Du drepte foreldrene til Michelle, hvorfor?" Jeg skvetter til da jeg innså at jeg dagdrømte igjen. "Rettelse jeg drepte faren hennes, og tror du virkelig at jeg ville at dette skulle skje? At jeg mente å drepe han?" Frustrasjonene steg frem i stemmen min mer enn den burde. Kanskje litt for mye. Jeg kjente et hint av redsel. " Hvorfor gjorde du det, Alexander.?" Jeg tenkte nøye igjennom spørsmålet før jeg så inn i øynene til Solsvik. "Han viste for mye, han angrep meg." Det føltes ut som om kameraene i rommet zoomet inn på meg, jeg følte stresse kollidere inni hodet mitt. "Hva var det han viste?" å fortelle han hva som skjedde, kunne han bare glemme. Jeg skammet meg over det, jeg var egoistisk og takket være det har jeg kanskje mistet Michelle for alltid. "Alexander, hva viste han?" Jeg nektet å svare, jeg trengte tid for å tenke.