Bemerket

langt fra virkeligheten

(Alexanders versjon)

Jeg hadde nå inngått en avtale, en avtale som ingen andre ville hvert i stand til å ta. Det spiller ingen roller lengre, det kan ikke bli verre for meg nå. Jeg kom i fengsel tidlig i 19 årene, nå er jeg snart 20. Hva mer kan gå galt i livet mitt, enn å måtte sone en straff på 10 år? Hvem vil vel ha noe å gjøre med en fengselsfugl uansett.

Jeg hadde begynt å venne meg til maten de hadde her i fengselet. Unngikk bråk ved å klage. Ikke at jeg til tider hadde noe matlyst uansett. Jeg klarte kun å tenke på Michelle. Tanken på hvordan hun vil få det etter fengsel, vil jeg i det hele tatt få sett henne igjen? Hun har sikkert reist ut av landet lenge før jeg får sjansen, at hun vil tilgi meg eller å gi meg en ny sjanse er bare å glemme.

 Selv i dagdrømmene mine fikk jeg tårer i øynene da jeg så henne. Michelle satte seg halvveis opp og støttet hode mot knærne, som vanlig var hun kledd i de små korte sommerkjolene sine, og jeg tok meg lang tid til å nyte synet av de lange slanke linjene i kroppen ved siden av meg. Da blikket mitt vendte tilbake til ansiktet hennes, smilte jeg.”Er dette en drøm?” spurte jeg. ”Siden vi ikke er omringet av murer og sikkerhetsvakter, så går jeg ut ifra det.

Jeg strøk en lys hårlokk vekk fra ansiktet hennes. ”Hverdagene er ensomme uten deg.” Smilet hennes bleknet. ”Er det” Jeg nikket ”Det er tomt uten deg.” Hun så vekk, nikket og la hode tilbake i gresset med den ene hånden under seg og stirret opp mot den klare himmelen. ”Men du savner meg selvfølgelig slett ikke?” Jeg la meg ned ved siden av henne, stirret på henne. Ønsket sterkere en noen gang å legge hånden min over henne. ”Ikke noe særlig” svarte hun stille, men hun lot meg ta henne i hånden, flettet fingrene sine fast i mine. ”Hadde dette vært virkeligheten, tror jeg det ville ha såret meg.” Hun så på meg denne gangen. ”Hadde dette vært virkeligheten, ville du nok klart å takle det, Alexander. Hun lo, og lyden fikk meg til å smile. Jeg lukket øynene igjen, og vi lå på gresset med fingrene flettet sammen under solen, nøt den varme ettermiddagen.

 Jeg satt med hode i hendene, fortsatt med øynene lukket da noen ropte navnet mitt. Trøtt og irritert så jeg opp og oppdaget at jeg var den eneste i matsalen nå. ”Alexander!” En av de vanlige gamle sikkerhetsvaktene dultet borti meg. Jeg reiste meg opp, jeg var høyere enn han. Mye høyere, prøvde å få meg selv til å virke farlig. Det skremte han ikke, ikke antydning til redsel. Jeg ga opp denne kampen, lot den gamle sikkerhetsvakten vinne.